Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bønder, bygdefolk, andre folk og rovdyr

Det er ikke rimelig å hevde at beitnæringenes interesser overses.

Det er mange syn på ulv på bygda. Her er klima- og miljøminister Ola Elvestuen på besøk i Nord-Østerdalen. Foto: Siver Rossing

Under overskriften «Folk flest ser rovdyr i avisa» argumenterer sosiolog og forsker ved Ruralis Alexander Zahl-Thanem for at rovviltvernets konsekvenser for enkeltpersoner og lokalsamfunn i større grad må vektlegges – av hensyn til de som i sterkest grad er berørt. Noe annet, mener han, er dessuten «lite konstruktivt» og heller «ikke konfliktdempende».

Resonnementet tar utgangspunkt i en virkelighetsbeskrivelse som stemmer godt overens med forskningsresultater samfunnsforskere fra NINA (vi) har rapportert om fra flere undersøkelser.

Den helt korte versjonen er omtrent slik: Det er vanligere å like enn å mislike at det finnes rovdyr i Norge, og slik er det også på bygdene. Dette bildet må nyanseres, mener Zahl-Thanem. Det er nemlig en fare for at «utsagnene kan brukes til å overkjøre et mindretall som er direkte berørt av rovdyr». Vi må huske at befolkningen i distriktene uensartet. Også der er det mange som har liten befatning med rovdyra, så derfor er heller ikke de «berørt» - selv om de aldri så mye bor på bygda.

Dette mønsteret av holdninger, som vi kjenner vi godt, danner utgangspunkt når det berørte mindretallet det her er tale om indentifiseres. Og det kommer ikke som noen overraskelse: Bekymringen gjelder bønder. Det er beitebrukerne som utgjør mindretallet vi ikke må overkjøre med lite nyanserte tall som beskriver hvordan generelle holdninger er fordelt i befolkningen, også på bygda. Og det er et stort alvor her.

Funn fra forskningsprosjektet «Beiteressurs» viser at rovdyr påvirker beitebrukeres livskvalitet og psykiske helse negativt. De har en hverdag preget av angst, usikkerhet og frykt for husdyra. At «de berørtes situasjon» ikke engang anerkjennes gjør åpenbart ikke saken bedre. Det er lett å forstå at denne gruppa, som Ruralis har undersøkt, finner liten trøst at et flertall liker at vi har rovdyr her i landet.

Det er ingen grunn til å trekke i tvil at rovdyr kan erfares som en belastning for beitebrukere, at de kan påvirke deres livskvalitet og psykiske helse negativt. Det er bare det at et enøyd fokus på akkurat denne gruppa gjør en blind for mange av de andre som også kjenner seg berørt.

Annonse

Det gjelder folk utenfor landbruket som også kan oppleve rovdyr som en belastning, og det gjelder det ikke ubetydelige antallet som ser rovdyras gjenkomst til norsk natur som en berikelse.

Det faktum at de aller fleste «konfliktdempende» tiltak i Norge er innrettet på beitebruket, gjør at andre får svi: Både de som liker rovdyr godt og gjerne vil ha dem i nærheten, men også – for eksempel – folk som bor i ulvesonen (avgrenset utelukkende av hensyn til landbruket) og som har et godt poeng når de sier at de bor i et reservat.

Jegere kan ikke drive med ulvejakt der, fordi ulven i sonen har hatt et like sterkt vern som i noen utenlandsk nasjonalpark. Jegerinteressene, og mange andre, hadde vært bedre tjent med en ulvebestand spredt over et større område enn i dag.

Blant våre informanter i en fersk studie blant folk som lever tett på ulv, støtte vi på alle slags syn på ulven, og både positive og negative tolkninger av møter med ulv. Vi møtte også folk som tok det veldig tungt at ulven blir forfulgt, og så på det som et ledd i menneskenes ødeleggelse av naturen. Altså folk som selv har møtt ulv, og i høy grad er «berørt». Vi har ingen grunn til å tvile på at også dette er sterke følelser, og kan ikke se hvorfor ikke de skal tas alvorlig.

Det er lite konfliktdempende å overse disse gruppene, og det er vel heller det som har vært praksis. Både i den offentlige diskusjonen om rovdyr og i viktige deler av rovviltforvaltningen er det nettopp beitenæringene og særlig saueholdet som får desidert størst oppmerksomhet. Rovviltnemdene er for eksempel dominert av landbrukets våpendragere.

Og når det gjelder erstatningsutbetalinger og tilskudd til forbyggende tiltak har beitenæringene mottatt over en milliard kroner fra felleskapet siden 2000. Ikke akkurat et tegn på at de blir oversett. I praksis er systemet innrettet for å håndtere nettopp beitenæringenes utfordringer. Det er ikke rimelig å hevde at beitnæringenes overses og at det er grunnen til at frontene i rovviltkonfliktene er så harde.

Dette er for så vidt bare en moderat kritikk av innholdet i Zahl-Thanems kronikk. Vi er nemlig helt enige i at det er lite konstruktivt å avfeie de berørtes situasjon med tall som gjelder hele befolkningen.

Men hvem er det som gjør det egentlig? Vi kjenner ikke til at noen med makt og innflytelse over rovviltpolitikken avfeier beitenæringenes problemer med henvisning til at «flertallet ønsker rovdyr». Da er det nok viktigere å ta innover seg at det er riktig begge deler, at beitebrukere opplever mange forskjellige problemer og at et flertall av nordmenn liker at det finnes rovdyr her i landet. Det er lite konstruktivt og konfliktdempende å avfeie relevansen av de generelle rovdyrholdningene med at utøvere i beitenæringene har problemer.

Det er dessuten vanskelig å se hvilke konsekvenser et ytterligere økt fokus på dem skulle få for praktisk politikk og forvalting.

Forskere fra Ruralis burde spørre: Hvor konstruktivt og konfliktdempende vil det være å legge enda større vekt på de utfordringene beitebrukere har med rovdyra her i landet? De behøver ikke forske mer, for vi kan gi dem svaret: Konfliktene hadde blitt enda mer tilspisset og harde.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

«Den stille sentraliseringa» også innen rovviltforvaltningen