Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bondens verste fiende

Jeg opplever at forbrukerne unner bøndene mye mer enn deres egne faglag. Det bør være et stort tankekors for dem som skal kjempe for norske bønder.

Når Bondelaget og Småbrukarlaget presterer å legge ballen dø, før dommeren i det hele tatt har blåst for avspark, da har de utspilt sin rolle, skriver Marianne Dolpen. Foto: Mostphotos
Når Bondelaget og Småbrukarlaget presterer å legge ballen dø, før dommeren i det hele tatt har blåst for avspark, da har de utspilt sin rolle, skriver Marianne Dolpen. Foto: Mostphotos

Jeg er inne i mitt 18. år som bonde, og i alle disse årene, er det snakket om at det må en krise til, før bonden får den lønna han fortjener. Først da blir man verdsatt for den jobben man gjør, er det blitt sagt. Og så står man plutselig i en krise som verden ikke har sett maken til. En situasjon hvor vi ikke kan vite med sikkerhet, om mattilgangen vil være like stabil som den har vært i svært lang tid.

Bonden har sakket akterut inntektsmessig i flere tiår, og svært mange bønder tjener mindre enn minstetariffen til ansatte i landbruket. Altså tjener vi mindre per time enn det utenlandsk arbeidskraft i grønnsaksåkeren får. Den lave lønna til arbeiderne ble slått stort opp, når det ble aktuelt å bruke norsk arbeidskraft til slike jobber. Ja, lønna er så lav at den ikke er til å leve av, blir det sagt. Og den er heller ikke det, i et høykostland som Norge, så hvorfor er det slik?

Ringer det ingen bjeller hos verken staten eller faglagene? Hvorfor er man ikke villig til å se på det egentlige problemet, som er underbetaling av bonden, men bare tar en spansk en og lar norsk arbeidskraft få både lønn og utbetaling fra Na? Hvorfor skjer ikke det samme i andre sektorer? Som arbeidstaker i andre yrker, blir man jo fort stemplet som kriminell, om man mottar lønn og dagpenger samtidig.

Norske bønder må ha flere årsverk innen landbruket, og selv da er det mange som i tillegg må ha en jobb utenfor gården. Spesielt om du har investert eller du skal det, så kreves det svært mye jobbing.

Her er det lamming i disse tider og i løpet av to dager, har en tredel av flokken fått lam. Seks timer mellom frokost og lunsj, og ti timer mellom lunsj og middag ble det i går, og enda var ikke dagen over.

Annonse

For meg er det mye å gjøre i deler av året, og da spesielt med lamming, som krever deg nærmest 24/7, men tenk på alle de bøndene som har lange arbeidsdager hver dag hele året. Noen står opp i firetida på natta for å gjøre fjøs, før de drar på en ”ordentlig” jobb på dagtid. Når de kommer hjem er det en kjapp middag og et hei til resten av familien, før gårdsarbeid og nytt fjøsstell tar resten av døgnet. De ødelegger helsa si og ofrer familielivet, for at velfødde nordmenn skal få billigst mulig mat.

Bonden brenner lyset i begge ender, men det gjør jammen samfunnet, faglagene og staten også.

Bonden brenner lyset i begge ender, men det gjør jammen samfunnet, faglagene og staten også, uten den minste tanke for hvor uetisk dette er. Rettferdig handel er viktig for mange, om det er noe som foregår langt unna, men det som skjer rett utenfor ens egen stuedør, er det få som bryr seg om. Ikke engang bøndenes egne fagorganisasjoner. For noen år siden uttalte en nestleder i Norges Bondelag at det var en moralsk plikt å produsere mat, når kronprinsen ville legge ned gårdsdrifta. For en nasjon er det en moralsk plikt, men ikke for hver enkelt bonde, når det kreves at han nærmest skal gjøre det på dugnad.

Med koronaen kom endelig den anerkjennelsen vi har ventet på så lenge. Bonden blir nå sett på som en kritisk viktig faktor i samfunnet, men fortsatt skal maten produseres på dugnad. Forskjellen er at nå kaller de det faktisk dugnad. Før har de aldri gjort det, selv om det er det vi har drevet med, gjerne sammen med familie og venner, som har jobbet gratis for oss.

At staten kan finne på slikt, er selvsagt ingen overraskelse. De vil jo bruke minst mulig penger, på noe så uviktig som matproduksjon og slik har det vært lenge, uavhengig av politisk styring. Men når Norges Bondelag og Norsk Bonde- Småbrukarlag presterer å legge ballen dø, før dommeren i det hele tatt har blåst for avspark, da har de utspilt sin rolle. Jeg vil hevde vi trenger profesjonelle til forhandlerjobben. Noen som tar av seg lua, fordi det er god folkeskikk, men som ikke blir stående med den i hånden som husmannsfolk, slik faglagene har gjort i årevis og spesielt i år.

Jordbruksforhandlingene minner sterkt om at bøndene som forhandler, ikke tror på lønnsvekst og tetting av inntektsgapet. Stort sett virker det som at de er fornøyde med det lille man blir tilbudt, selv om man alltid krever det dobbelte eller mer. Men så fortsetter man produksjonen som før, eller kanskje også øker den litt. Enda mer jobb, for samme lønn som før. Av og til må jeg innrømme at jeg tenker bønder må være dumme, som ønsker seg selv så vondt, men det går jo noen år. Det jeg er rimelig sikker på, er at disse bøndene ikke kommer til å bli pensjonister i yrket sitt.

Bare 10 prosent av den norske bondestanden var under 40 år i 2016. Det er svært lite fremtidsrettet å gjøre bondeyrket så lite attraktivt at de unge ikke orker tanken på et liv med matproduksjon. Hvem skal produsere maten vår i framtida, når det ikke gjøres noe for å gjøre yrket attraktivt?

Solidaritet er en av begrunnelsene for at norsk matproduksjon koster hver nordmann bare 50 kroner mer i året, eller knappe 14 øre mer per dag. Jeg opplever at forbrukerne og resten av samfunnet unner bøndene mye mer enn deres egne faglag og det bør være et stort tankekors, for dem som skal kjempe for norske bønder.

Neste artikkel

Vi trenger et norsk proteinskifte!