Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bonden må tørre å la humla suse!

Den norske bonden har lydig tilpasset seg konsekvensen av tørkesommeren 2018, utflagging av Jarlsbergosten, reduserte mjølkekvoter og stengte grenser. Kanskje på tide for mjølkeprodusentene å kreve forutsigbare rammebetingelser?

Mjølkekuer er ikke hyllevare. Det tar tre år å produsere ei ku som mjølker. Foto: Mariann Tvete
Mjølkekuer er ikke hyllevare. Det tar tre år å produsere ei ku som mjølker. Foto: Mariann Tvete

I Nationen den 8. juni kunne vi lese at Roald Nes, som er leder for markedsregulering i Tine, er bekymret for tilgang på mjølk fra den norske bonden. Om etterspørselen etter mjølk og mjølkeprodukter fortsetter, kan det bli mangel på mjølk i tredje kvartal. Selv om Tine har økt både mjølkekvotene og høynet prisen per liter mjølk i sommer, har responsen fra bonden uteblitt. I flere år er antall mjølkekuer blitt redusert. Nå får det konsekvenser.

«Jeg kommer sent hjem»

Mjølkekuer er ikke hyllevare. Det tar tre år å produsere ei ku som mjølker. Den brennhete sommeren 2018 skapte søvnløse netter for mange bønder. Mangel på gras til dyra fikk kalkulatoren til å gå varm. Da ei ku kan spise rundt 30 kilo gras per dag, var det mange bønder som måtte slakte gromkua av mangel på fôr. Mjølkekua, som er av rasen Norsk Rødt Fe (NRF), produserer både mjølk og kjøtt. Derfor økte også underskuddet på norsk storfekjøtt i kjølvannet av tørkesommeren.

Men enda flere mjølkekyr skulle forsvinne. Da Tine mistet eksportstøtten for Jarlsbergosten, besluttet meierikonsernet utflagging til Irland. Nå som Jarlsberg skulle produseres på irsk mjølk, var det plutselig 100.000 millioner liter norsk mjølk for mye. Fra 1. januar 2020 kunne bønder, som produserte til sammen 40 millioner liter mjølk, selge kvoten sin til staten etter førstemann tilmølla-prinsippet. Staten dekket 200 millioner kroner av kostnadene. Resten skulle Omsetningsrådet betale. De resterende 60 millionene mjølkeliterne skulle reduseres ved kutt i kvoter til gjenværende mjølkebønder.

Annonse

I mars 2020, to og en halv måned senere, feide koronaviruset inn over landet vårt. Nedstenging av Norge var nødvendig for å stoppe spredning av viruset. Da karantenetid etter besøk hos söta bror ble innført, satte det en effektiv stopper for grensehandel. Nordmenn begynte igjen å kjøpe norsk ost. Konsekvensene av økt etterspørsel ble økte mjølkekvoter. Oppfordringen til mjølkebønder fra Roald Nes i Nationen er å dundre på med mjølking i sommer. Samtidig kan slakting utsettes og mer kraftfôr vurderes.

Kuer i Norge har lovfestet rett til å være ute på beite åtte uker per år. Mange bønder trapper ned mjølkinga ved inngangen til juni, sender kuene på beite og starter ikke mjølking før etter kalving i august - september.

Mens Norge gror igjen, øker importen av ost og syrnede mjølkeprodukter.

Beredskap handler om å sikre fremtiden med et overskudd av mjølk. Overskuddsmjølka fra Jarlsbergosten kunne vært kanalisert til å produsere mer norsk ost. I kristetider kan vi da enklere sjonglere produksjonen om etterspørselen øker. Pengene som har blitt brukt på å betale ut mjølkekvoter, kunne heller markedsført norske oster som svært få forbrukere har kjennskap til.

Hadde franske bønder blitt behandlet med de samme jojo-beslutningene som norske bønder er blitt utsatt for når det gjelder mjølkekvoter, hadde aksjonene stått i kø. Selv om det var for lite mjølk, hadde franske bønder vært troende til å helle ut mjølka. Samvittighetsfulle og tilpasningsdyktige norske bønder kunne jo for eksempel starte med å legge seg ned i graset og la humla suse i sommer. Ramaskriket over manglende rømme til fredagstacoen kommer ikke før i slutten av tredje kvartal.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller fakta enn historier om maten