Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bobleplastbarna og de krenkede foreldrene

Om vi hele tiden skal snakke om ting som er bedritent så blir det ikke noe bedre.

Anja Holt, administrator i Lappeteppet.no Foto: Privat

VG har skrevet en artikkel om at foreldregenerasjonen har feilet. Jeg er enig. Det festlige er at vi ikke ser det sjøl. Det er bare å se på innspillingen i talentshow. Den første utvelgelsen ... Det er mange prinser og prinsesser der ute som burde blitt fortalt hva de er god, og mindre god, på.

Vi må ikke ta og føle på alt hele tiden. Det er som et sår. Om du piller på det hele tiden så får det jo ikke tid til å hele og gro. Det blør hele jævla tiden, dritten blir betent og så sitter du der med et stygt arr tilslutt. Grattis!

Jeg sier ikke at vi ikke skal snakke sammen. Det skal vi. Men om vi hele tiden skal snakke om ting som er bedritent så blir det ikke noe bedre. Med garanti. Det kalles "kos med misnøye" og det sprer seg raskere enn øyekatarr på en småbarnsavdeling. Vi skal snakke men vi skal snakke riktig.

Om ungdommen min våkner med hodepine er ikke det «automatisk fritak fra skole.» Da tar du en Paracet, tar på deg storjente- trusa og går på skolen. Om det ikke blir bedre, eller derimot verre, da kan du dra hjem. Men det er utrolig hva litt luft, aktivitet og andre omgivelser gjør. Og ender du tilbake i senga så har du i hvert fall prøvd. Det holder ikke bare å poste «livet starter utenfor komfortsonen» på Facebook. Du må omsette ord til handling. Og så må du kanskje rette deg opp sjøl også. For ungene, de ser hva vi gjør, og de fleste driter i hva vi sier om vi gjør det motsatte selv.

Annonse

Jeg vet ikke hvor mange måter man kan lage denne feil på. Men det er mange.

Nå lever vi i en tid hvor det snart er flere med psykiske diagnoser enn uten. Jeg fikk høre i en gruppe med ungdommer, en jente som sa det rett ut. «Er jeg den eneste her som ikke får noen form for behandling?» Det sier mye.

Når man er litt nervøs har man plutselig angst. Synes jeg er fryktelig dårlig gjort mot de som faktisk har angst. For det som skjer med en diagnose når «alle» får den er at den til slutt ikke blir tatt seriøst av folk som kan skille en god gammeldags snørr fra en bart.

Nei, du har ikke angst om du plutselig får økt puls og svette hender ved en lekseprøve. Det du mest sannsynlig kjenner på er at du ikke er a) godt nok forberedt eller b) synes prøver generelt er kjipt. Er du i første kategori enten lærer du og gjør leksene dine i tide neste gang, eller gjentar denne følelsen inntil det kjedsommelige. Synes du det er kjipt med prøver? Det går bra. Du er ikke alene. Det er enda ikke, så vidt jeg vet, registrert noen dødsfall knyttet til dette. Det går over.

Jeg har en unge som prøvde å lage noe så enkelt som bananpannekake. Jeg vet ikke hvor mange måter man kan lage denne feil på. Men det er mange. Jeg kom stadig hjem etter jobb og fant vinduene på vid gap, stekepanna i snøen, et rotete kjøkken, men en blid unge. «Nå vet jeg enda en måte man ikke skal lage bananpannekaker på» sa hun gledesstrålende. Banalt eksempel, men jeg synes det er bra. Hun er trygg på at hun kan teste, at det er greit å drite seg ut, og når man har rydda og tenkt seg litt om kan man prøve en gang til.

Vi må ikke være redd for å dytte disse ungene våre litt ut fra kanten. Vi kan godt legge en virtuell tjukkas de kan lande på om de ikke flyr. Flate unger lærer lite. Men vi må gi dem tryggheten i at de kan leve, feile, rette seg opp og fortsette leve!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Appell til Norturas samvittighet