Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bekkeløpene under jorda

Snart kommer vårløsninga for alvor mange steder. Smeltevann finner sin vei nedover til havet som en del av vannets kretsløp.

Krever søknad: Siden 1990-tallet har lukking vært søknadspliktig, og man har i stor grad sluttet å legge bekker under jord. Foto: Mostphotos
Krever søknad: Siden 1990-tallet har lukking vært søknadspliktig, og man har i stor grad sluttet å legge bekker under jord. Foto: Mostphotos

Mange steder er vannveiene lagt under bakken, i mer eller mindre veldimensjonerte rør. For på 1950-tallet økte maskinbruken i jordbruket sterkt. Flate, store, firkantede jorder, hvor man kunne kjøre plogen bak traktoren fra den ene siden av eiendommen til den andre uten å måtte svinge, var symbolet på det nye moderne landbruket. Gamle bekker og dreneringsgrøfter som snirklet og brøt seg gjennom jordbrukslandsskapet ødela for dette.

Bekkene måtte legges i rør for å skape effektivitet. Fra 1959 kunne man søke om tilskudd fra det offentlige til lukking av bekkeløp, og i tiårene som fulgte ble dreneringsgrøfter, bekkeløp, våtmark, myr og dammer over hele landet rørlagt, drenert eller fylt opp.

Siden 1990-tallet har lukking vært søknadspliktig, og man har i stor grad sluttet å legge bekker under jord på denne måten. Men fortsatt ligger nesten alle bekkene som en gang ble lukket, i rør. I Østfold alene regner man med at 160 mil med bekker og grøfter har blitt lukket siden 1960-tallet, og nesten alle disse er fortsatt under bakken.

Var dette den beste løsningen for å håndtere overvannet på? Vi vet at åpne bekkeløp i kulturlandskapet har mange positive ringvirkninger. Det er en viktig beredskap ved styrtregn og flom, som vi vet øker ved klimaendringene.

Annonse

Kantsonen rundt det åpne vannet er leveplass for planter og trær som hindrer at vannet drar med seg jord, stein og leire jordene. Selve bekken er gyte- og oppvekstplass for ørret og annen fisk.

Kantsonen er også et viktig habitat for en rekke planter, dyr, fugler og innsekter. Vannet som går i rør under bakken blir heller ikke naturlig renset på samme måte som det vannet som går i åpne bekkeløp. Jord, leire og masse blir dratt fra jordene med vannet i rørene, og stoffer som nitrogen og fosfor brytes ikke ned, men skylles rett ut i innsjøer og i havet. Dette kan føre til forsuring, algeoppblomstring og dårlig vannkvalitet.

I åpne bekkeløp foregår en naturlig siling, nedbryting og rensing i vannet. Planter i og rundt vannet binder fosfor og nitrogen, og sedimentering fører til at små partikler og masse faller til bunn av bekkeløpet. Disse naturlige prosessene er ikke mulige å gjenskape i vannrør.

Hvert år blir gamle drenering- og bekkerør byttet ut, fordi anleggene krever vedlikehold. Noen av anleggene fungerer også dårlig, er feildimensjonert eller klarer ikke å lede vannet på en god måte. Men tilbakeføring av åpne vannflater og åpning av bekkeløp har til nå måttet skje på grunneiers initiativ, og blir sjeldent gjennomført.

De to mest aktuelle tilskuddsordningene som støtter miljøtiltak i landbruket, Tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og Regionalt miljøtilskudd i jordbruket (RMP) har lite midler å dele ut.

Burde ordningene utvides? De fleste bekkeløpene som ligger under bakken, forblir nok i rør i lang tid framover. Men man kan spørre seg om det var riktig å legge alle bekkene under jorda, og ta refleksjonene rundt dette med seg når man vurderer nye inngripende tiltak i kulturlandskapet.

Neste artikkel

Samarbeid om bedre værvarsler