Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Begynner det å rakne for regjeringen?

Når man sitter 1897 km fra den politiske elite i Oslo ser verden annerledes ut. Jeg ser landet mitt utenfra og bortenfra og det jeg ser er et motbydelig styresett.

Det nytter ikke at vi sier til folk at de ikke forstår sitt eget beste. Det ser ikke ut til at liker det, bare se på de siste meningsmålingene, Erna, skriver Torill Olsen. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Det nytter ikke at vi sier til folk at de ikke forstår sitt eget beste. Det ser ikke ut til at liker det, bare se på de siste meningsmålingene, Erna, skriver Torill Olsen. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Men her og nå skal jeg i anstendighetens navn prøve å sette meg inn et regjeringsmedlems ståsted. Det kan ikke være lett for dem om dagen.

Hvis jeg var av dem som gikk rundt i regjeringskontorene og styrte landet ville jeg tatt meg en timeout for å sjekke hva det er som egentlig skjer i nasjonen Norge.

Jeg ville reflektert over om summen av folkelig engasjement og motstand kunne ha noe å gjøre med hvordan landet styres på. Jeg ville også begynt å bekymre meg for om det roer seg frem til neste valg eller ikke. Og jeg ville begynt å undersøke om summen av uro er noe mer enn en storm i et vannglass – eller storm i et Chablis-glass, for å sitere lederen for Oslo Høyre.

Hvis jeg satt i den umulige spagaten som en «firefeltsregjering» jo faktisk er, ville jeg selvsagt vært opptatt av at det blir stadig flere «uromomenter» i landet og at vi måtte finne en løsning på uvesenet.

Det første jeg ville gjøre som regjeringsmedlem var å sette meg inn i om det er en underliggende årsak til at bompengesaken har vokst seg stort som et uhyre.

Kan det være noe så åpenbart som Frps bompengesvik eller er det frustrasjonen over at skattelette går til de rikeste sånn at lavtlønte må betale større avgifter? Eller er det så enkelt som at folket mener at et av verdens rikeste land bør ha penger nok til å ruste opp veiene med offentlig midler (les oljepenger), slik at blant annet Frps «folk flest» skal slippe å betale hele børa?

Det andre jeg ville gjøre var å kalle inn hele firerbanden for å drøfte hva vi som leder landet skal si til folks klima- og miljøengasjement. Slik vi fremstår nå høres det ut som vi har vært med å bygge Babels tårn og blitt utsatt for Herrens vrede.

Klimaspørsmålet er en annen nøtt for regjeringen vår. Nye generasjoner og miljøbevisste voksne er mer engasjert enn vi som styrer landet er bekvem med: Ungdommer klimastreiker, aksjoner på Frøya mot vindmøller brer om seg, og motstand mot gruvedrift og stadig større fokus på oppdrettsnæringas skadevirkninger i norske fjorder ser vi i media. Jeg ville da si på møtet at vi som regjering ikke kan drive med retoriske bortforklaringer eller omtolke løgn til sannhet. Vi må finne på noe nytt!

På det samme sommer-krisemøtet måtte vi i regjeringen snakke om hvordan vi skal forsvare at infrastrukturen i de mest sårbare områder av landet bevisst bygges ned og flyttes.

Som regjeringsmedlem ville jeg spandert ei hel helg på et hotell på Gardermoen for 22 statsråder, 85 stortingsrepresentanter og 14 kommunikasjonsrådgivere til den nette sum av 605.000 kroner. Der skulle vi diskutere hva vi skal gjøre med adhoc-grupper som plopper opp over alt.

Annonse

For eksempel denne Bunadsgeriljaen, som har 90.000 medlemmer i sin Facebook-gruppe. Og der måtte vi gjøre noe med at folk ikke finner seg i at fødetilbudet legges ned eller forringes rundt om i landet. Vi måtte ha gått inn i saken og spurt oss om det er riktig det de sier: At det ikke skal være mer risikofylt å være fødende i Kristiansund enn i Drammen. Om vi ikke er enig, må vi finne på noe sånn at ikke gruppa vokser.

Det jeg også måtte gjøre var å gå helt til topps, til dronning Solberg, for å høre om vi kan bruke deler av sommerferien til regjeringsmøter for å finne ut hvordan vi skal møte motstanden mot vår politisk styrte sentraliseringsmodell.

Kanskje måtte vi sett nærmere på om ordene vi bruker, for å gjøre sentraliseringen mer spiselig, treffer godt nok: Ord som effektivitet, kvalitetssikring, kostnadseffektivitet, kompetent, bærekraftig og robust ser ikke ut til å virke lenger.

På det samme sommer-krisemøtet måtte vi i regjeringen snakke om hvordan vi skal forsvare at infrastrukturen i de mest sårbare områder av landet bevisst bygges ned og flyttes. Folket roper jo om at bærebjelken i den offentlige infrastrukturen forringes eller forsvinner i fleng: Posten, Statens vegvesen, Nav, Innovasjon Norge, Passkontorene, Forsvaret, Skattekontor, Politiet, helsetilbud, beredskapssystemer osv. osv.

Det nytter ikke at vi sier til folk at de ikke forstår sitt eget beste. Det ser ikke ut til at liker det, bare se på de siste meningsmålingene, Erna!

Og selv om vi er så lei regionreform-protestene hos oss i regjeringen, så måtte vi vel tatt tak i motstandernes stadige mas.

De mener jo at regionreformen river ned alt av strukturene som bærer velferdsstaten, og det uten mål og mening. De sier at det ikke er forelagt folket noen utredninger, konsekvensvurderinger, planer eller system for så store endringer som vi har satt i gang.

De er også i harnisk fordi vi som regjering først sa at fylkene kunne slå seg sammen frivillig, men så ombestemte vi oss og tvang noen av dem til å slå seg sammen likevel.

Dronning Erna, her må vi snekre sammen noen jævla gode argumenter. Det lakker og lir mot valg, og det er for mange løse tråder i landet vårt nå til at vi kan la være å svare på folks protester. Folk er forbannet og mener at summen av det de kaller «rotet» vår regjering har satt i gang er at hele Norge er satt i spill. Folk er usikker, frustrert og sinte basert på følelsen av å ikke ha blitt hørt og ikke bli tatt på alvor. Og hva gjør folk da, Erna?

Jo, de går ut i gatene og aksjonerer. De skriver forbannelser på sosiale medier. De produserer massevis av debattinnlegg, og de ser seg om etter andre parti å stemme på.

Men jeg sitter ikke i regjering, jeg har bare gitt dem råd som de helt sikkert ikke følger. Jeg er imidlertid helt sikker på én ting, og det er at de sitter der i regjeringskvartalet og kjenner at de nærmer seg en grense for hva folket kan tåle!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Glyfosat som popkunst