Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bærekraft og landbruk

I Nationen, 16. august, rapporteres det fra «Den store kjøttdebatten» under Arendalsuka. For å klargjøre hva jeg sa om «kjøttkonsum» gjengis manuskriptet i sin helhet nedenfor.

Odd Magne Harstad. Foto: Siri Juell Rasmussen

Bærekraftig matproduksjon handler om mere enn klimagasser. Hvor mye mat som blir produsert og virkningen på muligheten for å produsere nok mat i framtiden er viktig. Biologisk mangfold står sentralt.

Naturgrunnlaget (klima, jordsmonn etc.) er avgjørende. Dyrking av matvekster (matkorn, grønnsaker etc.) er mest arealeffektivt og gir lavest klimaavtrykk. De vegetabilske matvarene utgjør imidlertid bare ca. 1/3 av vår landbaserte matproduksjon. Det skyldes at vi har bare små arealer som er godt egnet til å dyrke matvekster som mathvete og grønnsaker. Produksjonen kan økes betydelig hvis vi er villig til å endre kostvanene mot høyere innslag av vegetabilske matvarer som vi har naturgrunnlag for å produsere i større mengder (havre, bygg, poteter og grove grønnsaker som rotvekster, gulrot etc.).

Gras dyrkes på ca. 2/3 av jordbruksjorda og det er store grasressurser i utmarka. Grasressursene kan som kjent kun utnyttes av småfe og storfe til produksjon av mjølk og kjøtt. Mye av åkerarealet som utgjør den resterende 1/3 av jordbruksjorda, er best egnet til å dyrke kraftfôr til husdyra. Derfor er husdyrproduktene (mjølk, kjøtt og egg) bærebjelken i matproduksjonen (2/3 av maten vi produserer).

Er intensiveringen av husdyrproduksjonene bærekraftig under norske forhold? I et framtidsperspektiv er det viktig å utnytte arealene på en måte som sikrer tilstrekkelig matproduksjon, tilpasset de naturgitte forholdene.

Mjølk- og kjøttproduksjon er bærekraftig forutsatt at produksjonene i hovedsak er basert på norske arealressurser som ikke kan anvendes direkte til å dyrke matvekster. Intensivering av produksjonene samtidig som det blir større og større enheter (strukturrasjonalisering) betyr at grasarealer i Norge blir byttet ut med importert kraftfôr gjerne fra arealer som egner seg til å produsere matvekster. Grasarealer i Norge går ut av drift og gror igjen. Denne utviklingen er ikke bærekraftig.

Klimamerking er ikke veien å gå for å redusere klimaavtrykket i matproduksjonen innenfor rammen av bærekraftig matproduksjon. Intensjonen med klimamerking er at forbrukerne skal ha mulighet til å velge matvarer ut fra klimaavtrykket. Et slikt tiltak virker besnærende, men har flere negative enn positive sider.

Annonse

Hva som er bærekraftig matproduksjon kommer ikke til uttrykk i en merkeordning som bare angir klimaavtrykket, og kan derfor urettmessig ramme hardt enkelte matvarer. Ordningen vil måtte angi gjennomsnittsverdier for det enkelte produkt og vil derfor i liten grad stimulere direkte den enkelte produsent til å redusere sitt klimaavtrykk.

Det er mer effektivt å sette ressursene inn på målretta tiltak på den enkelte gard. Det vil redusere klimaavtrykket for alle grupper av matvarer og vil sikre høg og bærekraftig matproduksjon i Norge.

Det norske «matsystemet» blir kraftig utfordret. Mest ekstrem er EAT-Lancet rapporten som forteller at vårt «matsystem» ikke er bærekraftig og at kostholdet derfor må legges radikalt om. Husdyrproduktene som vi kan produsere nok av skal erstattes med matvarer som vi må importere alt eller store deler av. «EAT dietten» er ikke bærekraftig under norske forhold.

Spørsmål/utfordringer til panelet:

1. Er «EAT-dietten» bærekraftig under norske forhold?

2. Er intensiveringen og strukturrasjonaliseringen i husdyrproduksjonene bærekraftig?

3. Er klimamerking av matvarene en god strategi for å redusere klimaavtrykket i matproduksjonen?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi kan si ja til kjøttkutt og ja til beitedyr – samtidig