Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Akkurat nå er det veldig godt å være sauebonde

Ikke på grunn av politikken som føres, eller at kontoen flyter over, for den er tom før slakteoppgjørene kommer inn utover høsten.

Saueleting: Høsten er min favorittårstid, med mange fine dager i skog og fjell på leting etter ulldottene mine. Foto: Marianne Dolpen

Men fordi jeg i fjor kjøpte meg en liten Border collie-valp, som jeg kalte for Hope, eller håp på norsk.

Valget av navn var ikke helt tilfeldig. Jeg tenkte mest på å få til en god arbeidshund igjen, siden min trofaste Beauty da var 14 år. Valpen skulle vise seg bli et håp i mørket på mange vis. Når du strever som mest, så er det lett å gi seg. Men når du har fått deg en liten søt sak, som er ment til å bli arbeidskameraten din i flere år fremover, så prøver du en stund til.

Første gangen jeg møtte Hope syntes jeg hun var i overkant rampete. Hun hang fast i skolissene mine under hele besøket i hundegården, og jeg tenkte at den valpen skal jeg i alle fall ikke ha. Hun lot meg knapt få ta i de andre valpene, så hun valgte vel kanskje egentlig meg allerede da. Da jeg skulle velge meg valp, var det Hope oppdretteren sa jeg skulle ha, for vi passet så godt sammen. Så til tross for en god porsjon skepsis, så var det rampen som ble med hjem etter hvert. En oppfinnsom og veldig aktiv krabat, som til tider har skapt en del frustrasjon, men også mye glede.

Spenningen var stor da vi startet sankinga av sauene i høst. Vi har vært på kurs og trent en god del, men jeg tenkte hun var en unghund som må få et år på seg for å bli til hjelp. Heldigvis tok jeg feil. Håpet jobber som en helt og er en fryd å samarbeide med, bare sauene ikke er for morske.

Sauene leser hunden som en åpen bok, og ser de svakhetstegn så stikker de mer enn gjerne av.

Hun betaler ikke regningene, men hun skaper i alle fall stor trivsel og det er viktig det også. Ikke nok selvsagt, for mye må på plass i en bondehverdag som er mer usikker enn noen gang. Men uten trivsel, så hjelper det ikke med all verdens penger heller.

Her på gården har det vært gjeterhunder siden midten av 1970-tallet. Selv om ikke alle har vært særlig godt trenet, så har de vært til hjelp. Jeg kan ikke tenke meg å drive med sau uten å ha hund til å hjelpe meg, for hunder gjør mange manns arbeid. For meg er hunden like viktig som traktoren, og jeg skjønner ikke hvordan det går an å klare seg uten. Jeg har så godt som aldri prøvd det, men jeg har opplevd hvordan det er å ha skadet eller gammel hund, og det har vært mer enn strevsomt nok. Sauene leser hunden som en åpen bok, og ser de svakhetstegn så stikker de mer enn gjerne av.

Border collien Hope jobber som en helt og er en fryd å samarbeide med, bare sauene ikke er for morske. Foto: Marianne Dolpen

Høsten er min favorittårstid, med mange fine dager i skog og fjell på leting etter ulldottene mine. Ikke bare er den vakker med sin rødgule palett, men naturen bugner av bær, temperaturen er passelig, og myggen og kleggen er borte. Kan man ha det bedre enn å ligge med blåbærtrut i lyngen og kjenne sola varme, med en kjælen og tillitsfull hund på fanget? Det er så nærme Himmelen jeg kommer her på jorda. Jeg trenger ikke mer jeg da.

Storparten av sauene er sanket, og årets lam ser fine ut. Det er trivelig å se at dyra har hatt en fin sommer i skog og fjell, og det er hyggelig at de kommer bort for en liten prat og litt kos når jeg er ute på jordet, eller når de kommer inn for sortering.

Men det er alltid trist å skille mor og barn, selv om det er helt nødvendig. Søyene sendes på husmorferie på eget beite, mens de fleste lammene havner på middagsbord rundt omkring i landet.

Enda mindre trivelig er det at verdien på dyra går bare nedover. Regjeringen har fått til overproduksjon på det meste, og den galskapen er det vi bønder som må lide for.

Vi får håpe det blir en ny regjering, med en annen kurs om to år, så kanskje bøndene kan få litt å leve av også, for trivsel alene går dårlig i lengden. Vi har tross alt verdens mest fantastiske og meningsfylte jobb, og det er det evige håpet som driver oss; at neste år blir det sikkert bedre.

Det er veldig viktig å finne slike lyspunkter, når hverdagene blir i tøffeste laget. Enten det er en hund, hest, en hobby eller noe helt annet. Det spiller ingen rolle hva det er, bare det gir deg noe positivt i hverdagen, for det trenger vi alle sammen.

Nærleik

Du ser meg du

Straks eg blir lei meg

Er du der

Annonse

Sett deg tett inntil meg

Så eg kjenner varmen din

Du tørkar bort tårene mine

Og ser meg djupt inn i augo

Du ser nesten igjennom meg

Trøystar meg

Berre med å vere den du er

Du kan ikkje seie noko

Med ord

Men det trengst heller ikkje

Det er nok at du er du

Og at du er der

Når eg treng deg

Du legg kjaken din mot min

Og slik kan me sitja lenge

Eg held rundt deg

Borar fjeset inn i den tjukke pelsen din

Og kjenner på ein nærleik

Ingen kan forstå

Om dei ikkje har ein firbeint ven i huset

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Svart løgn, Siri Martinsen