Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

De viktigste blant oss

Koronaviruset er overalt. Reiseglade nordmenn med høy grad av tillit og nokså høy grad av naivitet har fått tydelig beskjed om at nå; nå er det alvor.

Det er mange du kan sende en vennlig tanke akkurat nå. Selv utskjelte pressefolk kan være gode å ha, skriver sjefredaktør i Nationen Irene Halvorsen. Foto: Mariann Tvete
Det er mange du kan sende en vennlig tanke akkurat nå. Selv utskjelte pressefolk kan være gode å ha, skriver sjefredaktør i Nationen Irene Halvorsen. Foto: Mariann Tvete

Legen og sykepleieren. Bonden og kjøpmannen. Søppeltømmeren. Rørleggeren. Soldater, bankfolk og de som jobber med IKT-sikkerhet. Det er mange du kan sende en vennlig tanke akkurat nå. Selv utskjelte pressefolk kan være gode å ha.

Koronaviruset er overalt. Reiseglade nordmenn med høy grad av tillit og nokså høy grad av naivitet har fått tydelig beskjed om at nå; nå er det alvor. Kanskje ser vi starten på en begynnende erkjennelse av hvor sårbare vi er i vår sammenvevde, globaliserte verden.

Skoler og barnehager er stengt. Kultur- og sportsarrangementer forbudt. All organisert idrett er avlyst og treningssentre stengt. Restauranter, barer, frisører, svømmehaller – det meste stenges. Selv gudstjenester er avlyst.

Da statsminister Erna Solberg (H) endelig bestemte seg for å trykke på den store, røde knappen denne uka, ble det referert til en liste over samfunnskritiske virksomheter. De fleste av oss føler nok at jobben vi gjør er viktig, men i en krise er noen yrker likevel viktigere enn andre. Leger, sykepleiere og redningstjeneste er i den absolutte førstelinjen. Helt avgjørende er også lov og orden, Forsvaret, styring og kriseledelse. Vi trenger vann og avløp, at søppel blir hentet og at natur og miljø blir ivaretatt. Vi trenger finansielle tjenester så ikke økonomien totalkollapser. IKT-sikkerhet, kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon, transport og satellitt-tjenester.

Forsyningssikkerhet er samfunnskritisk. Hele verdikjeden for mat omfattes av dette. Fra bonden til matbutikken på hjørnet. Det er ingen ting som per i dag skulle tilsi at det skulle oppstå matmangel i butikkene.

Matindustrien melder om stabile forsyninger av meieri- og kjøttvarer. Men dagens verdikjede for mat forutsetter et velfungerende, globalt handelssystem. En langvarig epidemi kan få konsekvenser for forsyningslinjer i andre land, land vi er avhengige av å importere fra.

Vi kan ikke regne med at vi for all framtid skal kunne kjøpe oss ut av alle utfordringer”. Vi så det under den globale matkrisen i 2008, og vi så det da Ukraina, Europas kornkammer og en av verdens viktigste kornprodusenter, skrudde til eksportkrana under tørken i 2018. Det er ikke urealistisk at vi vil se det igjen, når klimaendringene fører til mer tørke, mer flom, mer uforutsigbart vær som påvirker produksjon og forsyningslinjer.

Annonse

Er samfunnet tjent med en stadig fallende selvforsyningsgrad for mat? Kan det være at kornlager likevel er en god idé? Kanskje burde vi bli mindre avhengige av importert fôr for å opprettholde norsk matproduksjon? Og, med bare tre prosent matjord, kanskje vi skulle verne den mot utbyggingsinteresser og asfalt? Det er grunn til å håpe at disse spørsmålene debatteres med større alvor når korona-epidemien er på retur.

I min lokale matbutikk var det før helga nesten tomt for frukt og grønt. Hvitløk var ikke å oppdrive. Kjøleskapene var tomme for søtmelk. Ikke en eneste halvliter var å se, verken fra Tine eller Q. Og det på en kant av landet der “ingen” drikker kumelk lenger. En dame med betydelig påfyll i leppene og det som så ut som en au pair på slep, ble observert med til sammen fire handlevogner. De var fylt til randen. Blant annet minst seks pakker tørrgjær. Med fem gjærposer i hver pakke er det gjær til 90 brød. Jeg vil tro hun har gjær ut året.

Hvis forrige uke var en test, vil jeg si det ikke gikk så bra. Vi får håpe at atferden endres når folk ser at butikkhyllene faktisk fylles igjen. Og når dorullfrykten legger seg, må vi håpe på en bredere og mer fordomsfri diskusjon om sårbarhet.

For all del; sårbarhet avdekkes også i andre deler av samfunnsmaskineriet. Ikke minst i helsesektoren. Det virker alt annet enn betryggende at store sykehus kan gå tomme for engangshansker og annet beskyttelsesutstyr få uker inn i denne pandemien, som TV 2 meldte torsdag. Tilgang på essensielle legemidler er heller ikke noe vi nødvendigvis kan ta for gitt. Nå tas det til orde for en statseid legemiddelproduksjon.

Det er i krisetider vi virkelig trenger solidaritet. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt. På Torshov i Oslo ligger hovedkontoret til Den internasjonale vaksinekoalisjonen, CEPI, med lokalkontorer i London og Washington. Hittil har CEPI avtalt å investere 6,1 milliarder kroner i selskaper som driver vaksineutvikling og Norge har bidratt med 1,6 milliarder av disse. Det siste tilskuddet kom fra statsminister Erna Solberg 17. februar i år og var på 36 millioner kroner for å gi fart til utviklingen av en vaksine mot korona.

Men internasjonal solidaritet settes nå kraftig på prøve. Ifølge den tyske avisen Welt am Zonntag prøver Trump-administrasjonen å kjøpe forskere i det tyske selskapet CureVac. CureVac jobber med å utvikle en vaksine mot coronavirus og målet for amerikanerne skal være å sikre USA eksklusiv tilgang. Den tyske regjeringen forsøker å hindre dette, og er selv i forhandlinger med CureVac. Det er Aftenposten-journalist og forfatter Ingrid Brekke som har gjort meg oppmerksom på saken.

Kriser som dette utløser et svært stort informasjonsbehov. Hva er sant og ikke sant om viruset og hvordan det smitter? Hva er det vi faktisk ikke vet? Hvordan går det jobben min, livene våre, bestemor? Hva skjer på den storpolitiske scenen? Alle de store mediehusene rapporterer om stor interesse for nyheter og bakgrunnsstoff. God informasjon fra redaktørstyrte medier er i tillegg en god vaksine mot ryktespredning og falske nyheter som spres på sosiale medier. Som det angivelige intervjuet med en “italiensk lege” som ga uttrykk for at te og andre varme drikker, se dét var tingen for å stoppe spredningen av viruset.

Mediene har vært ansett som viktige i norsk kriseberedskap i 70 år. Medienes særskilte stilling viser seg i egne bestemmelser i kringkastingsloven og smittevernloven. I egne forskrifter finnes unntak for journalister til innkalling til Sivilforsvaret og Heimevernet. Også journalister og redaktører må kunne jobbe hjemmefra – og gjør det nå. Men glipper sentral samfunnsinformasjon formidlet gjennom redaktørstyrte medier, kan krisen og konsekvensene bli store. Og da handler det om verre ting enn tomme dorullhyller.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Gulrot med bøy