Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bygda og Friheten

Det er ikke det at vi på bygda ikke liker deg som kommer på ferie. Det er bare det at vi liker vår egen frihet så godt.

Føling i fjæra: Turister nyter Nusfjord i Lofoten. Foto: C.H./Visitnorway.com
Føling i fjæra: Turister nyter Nusfjord i Lofoten. Foto: C.H./Visitnorway.com

For noen år siden startet jeg på et doktorgradsprosjekt som skulle ta for seg "bygda og friheten".

Prosjektet sprang ut av en opplevelse av at bygda ble oppfattet som «ufri». Utallige fortellinger, ja til og med beskrivelser i fagbøker om bosted, beskrev bygda som et sted hvor du ikke fikk utviklet deg.

Som et sted for stagnasjon og enfold, hvor folk ikke fikk bli den de egentlig var, hvor bygdedyr og nabokjerringer passet på, jaget deg av gårde, til byen, hvor frihet og mangfold rådet.

Disse fortellingene, måtene å snakke om og forholde seg til livet i bygda på, kræsjet med min egen erfaring. Det var ikke (bare) dette folk på bygda fortalte, verken privat eller når jeg intervjuet dem om temaet. Folk fortalte vel så ofte at de hadde flyttet til ei bygd, eller valgt å bli boende nettopp på grunn av friheten. «Jeg bor her fordi det er så fritt», sa mange. Det fantes åpenbart frihet på bygda også! Var dette en annen type frihet, hva gikk i så fall den ut på?

Doktorgraden ble aldri ferdig. Jeg ble for opptatt av å dyrke egen frihet i bygda, ble en såkalt PhD-drop-out. Men trenger man egentlig en PhD for å kjenne svaret? Det holder vel å bo i et lite samfunn, kjenne på hva som gjør deg fri, sammenligne med livet i mer tettbygde strøk, snakke med andre som har opplevd det samme?

Friheten på bygda og i byen er både lik og ulik. Begge steder har du frihet til å velge det livet du vil, være den du er. En studie jeg var med på, om skeives liv på bygda, konkluderte kanskje litt uventet med at målgruppa kunne ha vært gode liv, med rom for å forme holdninger i den «enfoldige» bygda.

Med ny teknologi, sosiale media, har nær alle større mulighet til å folde seg ut i møte med likesinnede andre steder, dersom de ikke finnes lokalt. Vi har frihet til å jobbe i veldig mange yrker hvor som helst, noe mange har praktisert i koronatida.

Bor du litt unna byer og tettsteder, har du utover dette en unik frihet til å vandre vidt og trygt omkring i hverdagen. Det er plass i massevis, du kan slippe unger og hund løs, selv bæsje i skogen uten å se deg over skuldra. I eget tun kan du ha bråkete haner, spille høy musikk uten å få et kosteskaft i stuetaket.

En bygdefrihet

"I eget tun kan du ha bråkete haner, spille høy musikk uten å få et kosteskaft i stuetaket."

Men friheten som skiller liv i bygd og by går lenger enn dette, berører oss dypere. Jo mindre et samfunn er, jo større frihet har hver enkelt til å påvirke. Når færre roper i koret, er det lettere å høres, og med sentrale beslutningstakere og påvirkere lengre unna øker lokal definisjonsmakt.

«Støyende» reklameplakater, tett arkitektur og generelt pregende omgivelser, hvor noen har tenkt før og for deg, virker lammende for den frie tanken. Dette berører alt fra hverdag i egen heim og utmark, til det å ta grep lokalt for å sette opp en gapahuk, ei forestilling, et verdensbilde. Anledning til å være mer produsent enn konsument i eget liv, gir tross alt den mest fundamentale personlige frihet og utvikling.

Den episke dokumentaren «Sigfred og Ragnar og dei sju strauman» (Først sendt på NRK i 1998) illustrerer dette godt når Ragnar nøkternt, med henvisning til pengemakta, kommenterer: «Men det der, det tror jo ikke vi på!» De to selvstyrende herrene var de eneste gjenlevende på hver sin øy i Hamarøy, hvor de valgte å leve respektfullt i pakt med naturen rundt, byttet tjenester med fugler, dyr og hverandre.

Å gå lenger inn i sammenligninger om frihet i bygd og by ville krevd en PhD, i det minste et lengre ordskifte. Viktigere er det å belyse at bygdas særegne frihet er truet.

De store fortellingene, monsterrefrengene om hvor og hvordan gode og frie liv kan leves, har feilaktig tynnet ut en allerede spredt bosetting. Påvirkningen for å leve andre, mer urbane liv har trengt inn i oss fra stadig flere kanaler, gjort selv de mest frie og nøkterne bygdemennesker til lakeier i større system.

Dette kan være litt av grunnen til at det av og til oppstår interessekonflikt og misnøye når folk bosatt i byene «invaderer» bygda i helger og ferier. Når vi bofaste holder oss unna turiststedene sommerstid, kanskje rømmer egen bygd «i den verste tida», er det altså ikke fordi vi ikke liker deg som kommer på besøk! Mer sannsynlig er det at vi bare ønsker å hegne om vår egen frihet.

I små lokalsamfunn lever vi ofte i en avklart forståelse av og med hverandre, og i bruken av naturen rundt. Inntog av plutselig tallrike besøkende kan fremstå som en trussel for friheten til å definere oss selv. Vil møtet med «storsamfunnet» villede oss også denne dagen? Virke sterkere når det presenteres på kloss hold, i nye væremåter på vår arena? Og hva gjør det med oss når besøket reiser tilbake til «virkeligheta», mens vi blir sittende igjen i «ferieparadiset»? Burde vi også reist?

Vi har valgt å bo på bygda fordi vi har det så fritt her. Det er den oppfatningen vi, om ikke annet, vil ha i fred når sommeren kommer og går. Ikke fordi vi er snevre og enfoldige, mer fordi vi er få som enda kan bevare mangfoldet av bosetting i Norge, ha det så innmari fritt!

God sommer!

Neste artikkel

Trenering eller kansellering av drosjetiltakene i Hurdalsplattformen?