Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

By eller bygd?

Det hender jeg tenker på hvordan livet ville vært, om faren min ikke hadde tatt over gården da bestefar ble syk.

Dolpen i blokk? Det kunne fort ha skjedd med Nationens spaltist. Isteden ble det bygda helt sør i Trøndelag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Dolpen i blokk? Det kunne fort ha skjedd med Nationens spaltist. Isteden ble det bygda helt sør i Trøndelag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Hva om ikke søsknene hans hadde latt minstemann bli bonde?

Vi bodde i Oslo da jeg var liten, og vi hadde sikkert blitt der, om ikke omstendighetene ble som de ble.

Jeg ville helt sikkert hatt andre interesser og et annet yrke. Synet på samfunnet og verden generelt, ville nok også vært et helt annet. Antagelig hadde jeg fortsatt bodd i storbyen, og ikke skjønt meg på de som bor utenfor bygrensa. Jeg ville kanskje ha sett på pappas hjembygd som en skikkelig utkant, og knapt forstått annet enn riksmål.

Det er mulig jeg hadde bodd i blokkleilighet, og levd slik som mange nordmenn ikke ønsker at husdyr skal gjøre. Dyr skal jo helst få utløp for sine instinkter, ha god plass og mulighet for å kjenne jord under beina. Svært mange mennesker, bor ikke slik de mener dyr skal gjøre.

"Det er mulig jeg hadde bodd i blokkleilighet, og levd slik som mange nordmenn ikke ønsker at husdyr skal gjøre."

By og land, hand i hand, har slått litt sprekker i det siste. Det er ikke så enkelt å sette seg inn i andres situasjon, enten man bor her eller der. Man er helst seg selv nærmest, så får det bare være med de andre. De som bor langt unna. Så langt at du kanskje knapt har vært der, eller eventuelt bare kjørt forbi. For det er jo gjerne slik, at har man ingen personlige knagger å henge på et sted, så bryr man seg ikke nevneverdig, da distanserer man seg heller.

Man ser folk murrer, når vaksiner omfordeles fra kommuner nærmest uten smitte, og til hovedstaden som har store problemer. Jeg tenker at vi får unne dem det, for nordmenn får jo vaksiner fra EU-land som gir bort doser de kunne brukt på egne innbyggere, de også. Mennesker som kanskje trenger dem vel så mye som oss. Det kalles solidaritet.

Annonse

Den samme solidariteten Norge viste, da vi ga fra oss 700 000 doser til fattige land.

For hvorfor skulle vi ikke det, vi som har mat og klær, og tak over hodet? De helt essensielle behovene, som svært mange mennesker i verden ikke får dekket, tar vi som en selvfølge. Men storparten av oss nordmenn har det svært bra, med eller uten korona. De som sliter økonomisk, slipper å sulte i hjel og bo på gata. Vi har velferdsordninger som hjelper oss til å holde hodet over vannet, når livet ikke går helt på skinner. Det er ingen selvfølge i verden i dag.

Vi begraver ikke mennesker i noe som ligner massegraver, slik man har sett fra andre deler av verden. Sykehusene våre har enda ikke brutt sammen, slik man har sett i for eksempel Italia, Brasil og USA, og behandlingen vi eventuelt trenger er gratis.

Hvor man bor eller ønsker å bo, avhenger av ulike ting. For mange handler det selvsagt om jobb- og studiemuligheter. Har du høyere utdannelse, kan det være vanskelig å finne drømmejobben i Bygde-Norge, og da er kanskje byen riktig sted å bosette seg. Men paradokset er, at svært mange reiser ut av byen så fort de bare kan.

De tilbringer gjerne det meste av fritiden sin i ei hytte på fjellet eller ved sjøen. Det virker som man bor i byen fordi man må, men svært få kan si at de ikke har mulighet til å velge annerledes. I stor grad er det jo opp til oss selv. Om vi trives så dårlig hjemme, at vi må reise vekk i alle helger og ferier; er det ikke da noe galt?

Ville det ikke vært bedre å bo mer landlig? Kanskje ikke fått drømmejobben som er svinaktig godt betalt, men drømmehuset i landlige omgivelser, som kunne gitt deg den trivselen og roen du egentlig søker. Den tryggheten som barna dine fortjener. En barndom full av lek og latter i Guds frie natur hver dag, og ikke bare i helgene. En slik oppvekst som du kanskje hadde, i bygda der du vokste opp? Eller du drømmer om å gi barna dine en bedre barndom, enn den du hadde med asfalt på alle kanter?

Mange bygder og tettsteder rundt omkring i landet, sliter med å finne arbeidskraft. Til nå har tilstrømningen til byene vært stor, og kanskje spesielt til hovedstadsområdet. Men nylig leste jeg at nesten 44.000 flyttet fra Oslo i fjor, og det er ny rekord. Det ble kanskje både trangt og klamt, og kjedelig uten de tilbudene som byen byr på til vanlig. Men det kan hende noen fikk sjansen til å kjenne godt nok etter, hva de egentlig vil med livet sitt.

Levekostnader regner jeg med også spiller inn, for boligprisene i Oslo er hinsides all fornuft. Hva hjelper det at lønningene er høyere der, når levekostnadene også er det? 4-5 millioner for 40 m2, kan du få kjøpt en hel gård for mange steder. En bolig som er flere ganger større enn den trange leiligheten. Du får hage, jorder, og kanskje både skog og fjell, for prisen av noen få kvadratmeter i storbyen. Og nærmest ubegrenset med boltreplass for ungene. Frisk luft og jord under føtter og negler.

Kan man ha det bedre, tenker jeg, og er sjeleglad for at faren min tok med seg familien og reiste hjem til den lille fjellbygda Innset på 70-tallet. Her er det plass til flere, om noen vil bytte ut byliv med det gode liv på landet.

Neste artikkel

Å styrke ungdomsorganisasjoner utenfor Oslo er en tjeneste for demokratiet