Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bakom synger fusjonene

Det viktigste er ikke om skogen styres fra Elverum eller Lillehammer. Det viktigste er at den blir hogd.

Presset: Konkurransen om skogen er kommet for å bli. Det presser samvirkene. Foto: Siri Juell Rasmussen

I 2010 åpnet Nortura sitt nye storslakteri på Sveberg utenfor Trondheim. Det erstattet sju andre slakterier i regionen. Vi som var på åpningen, fikk tall som gjorde det mulig å regne ut at fusjonen sparte eierne for tre kroner per kilo slaktet kjøtt.

Jeg husker jeg tenkte: Hvorfor i alle dager har de ikke gjort dette før?

I 2015 var det 8 regionale skogeiersamvirker her i landet. I 2020 vil det være 4 igjen. AT Skog og Vestskog har vedtatt å slå seg sammen. Det samme vil trolig Glommen Skog og Mjøsen Skog gjøre, på ekstraordinære årsmøter i juni.

Rasjonalisering betyr også sentralisering. I 2015 gikk Sogn og Fjordane Skogeigarlag inn i Vestskog. Det betød to-tre stillinger flagget ut til Bergen, sa styreleder Halvor Brosvik i Sogn og Fjordane til Firda. Om fusjonen ga ett ekstra hoggerlag i området, så gikk Sogn og Fjordane i pluss. Og det gjorde de nok. Iallfall har de lyst på mer sentralisering: 100 prosent av valgkretsene i Vestskog sier ja til å gå inn i AT Skog. Det vil bety ett skogsamvirke fra Skien til Stryn.

Skogeiere som har vært med en stund, vil minnes at det monnet litt mer i driftsregnskapet å hogge da det var mange små samvirker og regionale monopoler i skogen. Det skyldtes nok ikke så mye at monopolene var effektivt drevet, som at realverdien av tømmer var mye høyere. Da kaka var større, var det nok til alle, selv om skogeiere hadde leveringsplikt og følgelig prislojalitet til eget samvirke.

I tillegg tjente flere samvirker godt på eierskapet sitt i Norske Skog, så godt at romslig bemanning ikke var noe problem. Skogeierforeninga Nord, nå Allskog, måtte redusere staben med et titall ansatte da utbyttene fra Norske Skog tørket inn på 2000-tallet. Det verste var ikke at samvirket påsto at eierne ikke skulle merke noe til at en drøss ansatte forsvant. Det verste var at det var sant.

Etter at Konkurransetilsynet satte en stopper for monopolene, har samvirke-småkongene spist seg inn i hverandres skog. Viken har overbudt seg inn i Glommen-land i Østfold, mens Glommen har entret Viken-land i Buskerud med høyere marginer. Ekspander eller dø, som Raga Rockers sier det.

Slikt koster. Hogstklare skogeiere i Hedmark har opplevd å bli oppsøkt av hele fire kjøpere til den samme teigen. Også de tre kjøperne som ikke vant fram, hadde firmabil og tarifflønn. Tømmerstokken må betale for alle.

Fusjonene i skogeiersamvirket sparer, men provoserer også lokale interesser. Skogeiere kan få nye entreprenører og nye rådgivere. Og skal virkelig skogeierne i Gudbrandsdalen måtte ringe til Elverum? Det er langt fra Kongsvinger til Lom, både i selvbilde og markedsbilde.

Annonse

20 prosent nei ved de ekstraordinære årsmøtene i Glommen og Mjøsen 18. juni er nok til å velte fusjonen. Spørsmålet er om fusjonsskeptikerne i Mjøsen er mange nok.

De pågående fusjonene er neppe de siste. Samvirket nord for Dovre er snart det minste i Skogeierforbundet. På Allskog-årsmøtet i april snakket både dagens og tidligere styreleder om at det kan være for lite. Skogbruket nordafjells har terrenget, kystlinja og den lange landtransportavstanden til markedet til felles med AT Skog/Vestskog. Kan Kystskog være et passende fusjonsnavn?

Oppsummert

Pågående prosess

1 Antallet skogeiersamvirker halveres trolig på fem år. Det stopper neppe der.

Lokale hensyn

2 I en konservativ næring er struktur både følelser og finans.

Naturlig utvikling

3 Skognæringen vokser, og blir mer konkurranseutsatt internasjonal. Småkongedømmer kan ikke bøte på de negative sidene.

Når alt kommer til alt er det viktigste for skogeiere å ha flere enn én aktuell kjøper av tømmer fra skogen sin. To holder lenge - og det er stadig flere skogeiere i ferd med å få. I tillegg til at samvirkene kjøper tømmer av hverandres eiere, konkurrerer SB Skog med Allskog nord for Dovre, og med Glommen og Mjøsen sør for Dovre. Nortømmer konkurrerer med alle.

Problemet er hva som skjer i den mindre lønnsomme skogen. Mjøsen og Allskog har holdt oppe et skinn av lik tømmerpris til alle sine eiere, uansett hvor lang og kostbar kjørevei det er til sagbruk og papirfabrikk. Men det har særlig Allskog tapt markedsandeler på: Andre kjøpere kan by mer for lønnsomme drifter i sentrale strøk, fordi de slipper å betale samme pris til skogeiere i dalstroka innafor.

Denne ketsjupen kom ut av flaska med monopolforbudet, og den lar seg ikke trykke tilbake igjen. Mjøsen Skogs markedsandel i et sentralt skogområde som Biri faller mot 50 prosent. Det gir liten mening å holde på samvirkeprinsipper, hvis resultatet er at det lokale skogsamvirket skrumper inn til et grisgrendt lavpriskollektiv.

Det færre og større samvirker kan gjøre, er å kutte noen kostnadskroner og forhandle fram noen volumkroner fra kjøperne gjennom styrket leveringsdyktighet.

Det vil trolig være nok til at skogeiersamvirket fortsetter sentraliseringen. Småkongene var seiglivede, også i sagatiden. Men vi vet åssen det gikk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vårfred i skogen