Nylig fikk en kvinnelig politiker et hatbrev der det sto «du ser ut som du har Downs». Et uttrykk for dobbelt hat. Nedsnakk både av politikeren og mennesker med Downs. Min datter ser ut som hun har Downs, og hun har det.

Gatene verden over har vært fulle av protester mot diskriminering på grunnlag av hudfarge, etter drapet på George Floyd i USA. Mediene fylles av eksempler. Nye stemmer forteller hvordan de har det. Mange tar ordet for første gang, går ut av usynligheten og inn i offentligheten og setter ord på sin egen opplevelse av ikke å få puste.

Jeg begynte å samle på setninger fra opprøret. Min datter har nok opplevd mye av det samme: «slengbemerkninger tar en liten del av sjelen din hver gang.» «vokste opp med følelsen av å bli sviktet. skamfølelse, ensomhet og mangel på tilhørighet.» Små angrep på integritet. Et åpent sår som aldri får gro. For å sitere fra innlegg.

Det trekkes paralleller til annen diskriminering, kjønn, religion, seksuell legning, de gule vestene i Frankrike. Det er bra. Nesten ingen nevner funksjonsnedsettelser, og slett ikke kognitive funksjonsnedsettelser i rasismedebatten. Det eneste eksemplet jeg har fått med meg, er et innlegg om disablism i Aftenposten av Gagan Chhabra, stipendiat ved Oslo Met: «Hvorfor blir funksjonshemmede ofte sett som enten tragiske ofre eller inspirasjonsporno?»

Slikt som mediene er gode på. De mangler i likhet med folk flest et språk for å snakke om hverdagsrasismen mot dem som har funksjonsnedsettelser. Min datter trenger hjelp til å sette ord på opplevelser. Hvem kan hjelpe når også alle andre mangler språk, utover tragedier og solskinnshistorier. Hva har det gjort med hennes selvbilde å møte flakkende blikk, ekskludering, nedvurdering, avsky? «Blikkets sosiologi», som det treffende ble sagt i et innlegg om rasisme.

Jeg håper det tross alt har vært overvekt av kjærlige, anerkjennende blikk. Hun har nok reagert på ting jeg ikke ser. Og omvendt, hun får neppe med seg at statsministeren gang på gang snakker om utenforskapet i omtalen av dem som ikke jobber. For meg som mor er det like vondt hver gang å få dette signalet om hvem som ikke gjelds som deltaker i samfunnet.

I korona-krisa blir den strukturelle diskrimineringen synlig.

Diskriminering

Andre minoriteter kan bevise at de likevel kan. Mennesker med kognitive funksjonshemninger kan ikke bevise noe. Noen «enere» trekkes fram fordi de er så flinke og synlige, nesten «normal». Det er de som brukes som motargument mot å jakte på unormale fostre. Et absurd, diskriminerende argument. I et slikt tanke-klima er det vanskelig å snakke.

Fra snakket om utenforskap er veien kort til kreativ nedsettelse av trygdeytelser og kreativ økning av husleie i omsorgsboliger. Med lite penger blir det enda vanskeligere å delta.

Rasisme er farligere enn korona, har mange sagt i det siste. Likestillings- og diskrimineringsombudet er der for å ivareta rettighetene til både kvinner, homofile, funksjonshemmede og andre som blir diskriminert. På ombudets hjemmesider er det en kronikk hvor det heter at en krise er en god indikasjon på hvor grunnstøtt statens respekt for menneskerettighetene står.

I korona-krisa blir den strukturelle diskrimineringen synlig. Da landet stengte, var det en selvfølge at alle deltok i dugnaden og holdt seg hjemme. Vi lengtet etter å se andre folk og nye vegger igjen. Puste igjen. En dag kunne andre i generasjon 40 pluss bevege seg fritt, reise, gå på kafé, treffe venner. Jeg ble helt paff da min datter var underlagt et eget regime, som ikke gjelder for andre borgere. Fordi hun har en funksjonsnedsettelse, bor i omsorgsbolig og trenger bistand. Hun har ingen underliggende sykdom. Downs er ingen sykdom. Hun kan glemme seg og berøre en overflate eller ansiktet, men hvem gjør ikke det?

Gruppetenkningen og den medisinske modellen gjelder fortsatt, den som skulle bort da institusjonene ble erstattet med eget hjem med rett til et privat og individuelt liv. Etter korona skulle samfunnet åpnes langsomt. Gjett hvem som kom sist i køen. Det var bestemt et sted oppe i systemet, men vanskelig å få tak på hvem som hadde bestemt.

De som gir bistand, må forholde seg til systemet. Det er fantastiske mennesker som gjorde en kjempeinnsats for at hverdagene ble så gode som mulig gjennom vinter og vår. Min datter bor heldigvis i et hus med bare fire omsorgsboliger. Jeg tenker med skrekk på da kommunen ville flytte henne med tvang til en stor omsorgsgetto. Som en pakke i kommunens eie. Da ville risikoen for smitte ha vært mye større.

Segregeringen nå var en bagatell i sammenligning, men den må tematiseres. Slik at myndighetene ikke forskjellsbehandler neste gang. Det er også forskjell på enkeltepisoder og strukturell segregering. Jeg lot som ingenting da min datter for noen år siden som den eneste ble tatt ut av køen for ekstra sikkerhetssjekk og kroppsvisitering på Charles de Gaulle-flyplassen i Paris. En mann med utviklingshemning ble nylig utvist fra sentralstasjonen i Oslo. Han plaget ingen, han bare var der, men hadde et annerledes utseende.

Den strukturelle diskrimineringen er vanskeligere å protestere mot, men det går an. Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU) – har fått mange henvendelser om korona-diskriminering, og fått støtte fra både Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sivilombudsmannen og Norges institusjon for menneskerettigheter.

Så kan man stille seg spørsmålet hvorfor kommunene iverksatte strengere tiltak for mennesker med utviklingshemning enn det som var de generelle anbefalingene fra myndighetene, skriver generalsekretær Hedvig Ekberg i NFUs blad «Samfunn for alle»: «Handler dette om holdninger, de gamle holdningene fra institusjons-tiden?»

Hun minner om at det nå bygges boliger og gis tjenester som kan sammenlignes med slik det var da, og spør: «Bidrar det til at gamle holdninger er blitt dagens holdninger?» De to juridiske rådgiverne Monica Sæbø Tøllefsen og Natascha Maria Siegert understreker at det ikke kan gis bestemmelser som gjelder bare for mennesker med utviklingshemning. Ingen kan tvinge dem til å holde seg inne hvis de ikke er smittet eller antatt smittet. Loven er klar.

Likevel ble det innført særlige restriksjoner i mange kommuner. Mange av de samme kommunene samler mennesker med kognitive funksjonshemninger i egne bygningskompleks, ofte sammen med folk med helt andre typer diagnoser. Gettoer som er tilrettelagt for smittespredning. I tillegg til at autonome liv blir vanskeligere.

Denne formen for segregering er nesten fraværende i samfunnsdebatten. Sosialporno er enklere enn antirasisme. Noen må bidra til synlighet, og snakke om borgerrettigheter i stedet for den lykkelige – eller tragiske – idiot. Det går en debatt om klassekamp kontra identitet, men det er to sider av samme sak. Viktigst er at ingen segregeres i kampen mot segregasjon.