I fjor satte regjeringen ned et utvalg for å evaluere erfaringene med EØS-avtalen de siste ti årene. Utvalget skal også se på erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har fra sine avtaler med EU. Siden det denne måneden nå er to år siden Storbritannia forlot EU og det indre marked, er konturene av konsekvensene tydelige nok.

Ingenting har gått som brexiterne ønsket og løgnene er langt på vei avslørt. Den britiske konservative regjeringen skylder selvsagt på etterdønningene av Covid19-pandemien for alle problemene de møter. Men alle land i Europa var påvirket av pandemien, noen mer enn andre. Likevel er det ingen av dem som har de samme problemene som Storbritannia i dag.

Et av hovedargumentene for Brexit var at Storbritannia heller skulle bruke pengene de betalte inn til EUs felles budsjett nå skulle gå til å fikse sitt nasjonale helsevesen. Nasjonalt helsevesen er, som betegnelsen tilsier, et nasjonalt ansvar. Andre EU-lands nasjonale politikere klarer fint å prioritere både eget helsevesen, samtidig som de fyller forpliktelsene for å få fordelene av å delta i det indre marked.

Men sist uke kunne vi lese at rundt 500 briter dør unødig hver eneste uke fordi akuttkapasiteten er sprengt, hovedsakelig av mangel på helsepersonell. En av grunnene er at leger og helsepersonell fra EU har dratt hjem etter Brexit.

Britiske politikere klarte ikke forutse at når de erklærte arbeidstakere fra EU som uønsket og ville forbeholde arbeidsplasser til britene, så kom arbeidstakere fra EU til å ta hintet og faktisk reise hjem.

Det er ingen plan for hvordan Storbritannia skulle sørge for å utdanne nok leger, sykepleiere og annet helsepersonell til å ta over. At britiske politikere gjennom ulike regjeringer ikke har tatt dette ansvaret, kan ikke lastes andre. Men politikere peker gjerne på faktorer utenfor seg selv når noe går galt, og britiske politikere hadde i årevis pekt mot nettopp EU for sine egne manglende prioriteringer.

Det er ingen plan for hvordan Storbritannia skulle sørge for å utdanne nok leger, sykepleiere og annet helsepersonell til å ta over.

Brexit

Nå viser det seg også at kostnaden for medisiner og ikke minst byråkratiet rundt import, legger ekstra press på et allerede presset helsevesen.

Da Storbritannia opplevde tomme matvarehyller mot slutten av 2021, fikk også pandemien skylden. Det er riktig at pandemien har ført til flaskehalser og forstyrrelser i globale verdikjeder, det er en bakenforliggende årsak til at prisene stiger og vi opplever inflasjon.

Men det var ingen EU- eller EØS-land som opplevde tomme matvarehyller i butikken. Samme år måtte myndighetene sette inn personell fra forsvaret for å avhjelpe mangelen på lastebilsjåfører for å levere drivstoff til bensinstasjonene. Igjen fikk pandemien skylden. Ingen andre land opplevde det samme.

Nylig samlet kommentator Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv noen foreløpige tall om effektene av Brexit på britisk økonomi. Det offisielle Office for Budget Responsibility anslår et langsiktig fall i produktiviteten på fire prosent, sammenlignet med fortsatt medlemskap. Tankesmien Centre for Economic Performance anslår den utvidede negative effekten på økonomien til å være et sted mellom 6,3 og 9,5 prosent.

Centre for European Reform anslo i desember at Storbritannia har tapt handel, investeringer og vekst på rundt 33 milliarder pund på grunn av Brexit, mens tapet i skatteinntekter blir anslått til rundt 40 milliarder pund i året. I tillegg mener London School of Economics at nye handelshindre har bidratt til en ekstra prisstigning på seks prosent på matvarer. Kan jo være en tankekors når vi klager over høye matvarepriser her hjemme og samtidig vil melde Norge ut av EØS.

I likhet med våre hjemlige EU- og EØS-motstanderne mente brexiterne at eventuelle negative økonomiske effekter lett kunne erstattes gjennom å bli verdensmestere i frihandel. De har klart å få nye handelsavtaler med de samme landene som de allerede hadde avtaler med gjennom EU, på omtrent samme betingelser.

Det vil si at de bare opprettholder eksisterende handel, verken øker eller erstatter nedgangen i handel med EU. Britene er i ferd med å oppdage at forhandlinger om nye handelsavtaler er en årelang prosess og at de mest interessante handelspartnerne prioriterer forhandlinger med EU, USA og andre store land eller sammenslutninger.

Nå mener 56 prosent av Brexit har gjort økonomien dårligere og 54 prosent at Brexit var en gal beslutning. De to prosentene imellom skal i hvert fall ha for at de er villige til å betale dyrt for å stå alene. To tredjedeler av velgerne støtter visstnok tanken om en ny avstemning, med mål om å komme tilbake som fullverdig medlem.

Det er flere grunner til at det ikke kommer til skje, hovedsakelig på grunn av interne politiske forhold i Storbritannia. Men det virker som at Storbritannia og britene har evaluert Brexit og verdien av egenrådighet i en verden der alt henger sammen med alt. Så da venter vi i spenning på om regjeringens EØS-utvalg konkluderer med noe annet.