Alle kyr får gå fritt rundt i de nye melkefjøsene som bygges her i landet. Men storparten av landets melkefjøs er fortsatt båsfjøs, der kyrne står bundet.

4500 melkeprodusenter er pålagt å legge om til løsdrift før 2034. Kalkyler fra Nibio viser et samlet investeringsbehov på mellom 18 og 23 milliarder kroner for å erstatte alle landets båsfjøs.

Kravet om løsdrift fra 2034 fører allerede til at små brukere, spesielt i Nord-Norge og på Vestlandet, gir seg. Små løsdriftsfjøs er uforholdsmessig dyre. Lederen i Vestland Bondelag, Anders Felde, sier at det knapt er lønnsomhet i å bygge nytt fjøs til under 30 årskyr i dag.

Samtidig mangler mange bønder arealgrunnlag til å fôre 40, 50 eller 60 kyr i nytt storfjøs.

Stadig flere forbrukere sliter med å akseptere at kyr skal stå bundet storparten av året. Kravet om løsdrift ved nybygg er derfor riktig og viktig.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag frykter imidlertid hva utviklingen med et forbud mot båsfjøs i 2034 gjør med de små og mellomstore brukene i utkantene. Det er en frykt vi deler.

Leder Kjersti Hoff vil ha særlig inntektsvekst for bønder på små og mellomstore melkebruk, og at de mindre melkebrukene må få mer i investeringsstøtte enn de større.

Sist, men ikke minst kontroversielt: Småbrukarlaget vil at løsdriftskravet fortsatt skal gjelde bare ved nybygg av fjøs, slik at gamle båsfjøs kan drives videre også etter 2034.

I Bondelagets rekker vil man heller ha et krafttak for investeringer i nye løsdriftsfjøs. Det vil imidlertid også gi uheldige virkninger.

Det er ikke realistisk å få budsjettmidler til å få fullfinansiert 4500 små og store melkefjøs på et drøyt tiår. Da vil dagens utvikling fortsette: Flatbygdene stikker av med de knappe investeringsmidlene, til stadig større fjøs. I dalsider og fjordbunner med mindre teiger og mer spredt arealgrunnlag vil fjøsene bli tømt og melkekvotene lekke til sentrale strøk.

Det er en uholdbar utvikling. Derfor må investerings- og budsjettmidler framover i større grad gå til mindre produsenter i grisgrendte strøk. Samtidig må investert kapital, inkludert gamle båsfjøs, stå i produksjon og utnyttes lengst mulig.

En gang i dette århundret vil alle norske melkefjøs uansett være løsdriftsfjøs. I mellomtiden må vi skynde oss langsomt, slik at ikke alle fjøsene havner i sentrale strøk, uten særlig tilgjengelige beitemuligheter.

Dit er vi på vei nå. Det er ikke bra, verken for dyrevelferden eller norsk landbruk.