Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vossakvann – en av våre eldste kulturplanter

Ukas kulturminneplante: Første beretning om Vossakvann fra 1928 forteller at det bare var én kjent gård hvor Vossakvann fortsatt fantes.

Felt med Vossakvann ved det Norske Arboret på Milde utenfor Bergen. Foto: Ove Fosså
Felt med Vossakvann ved det Norske Arboret på Milde utenfor Bergen. Foto: Ove Fosså

Artikkelserien Ukas kulturminneplante er en del av Vekst, et samarbeid mellom Nationen, Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) og Norsk Landbruksrådgiving. Ukas kulturminneplante leveres av Norsk genressurssenter.

«Og ellers går det en og annen gammel bestemor og steller ennå litt med kvanngarden, snart er hun vekke, og kvannen kommer å dø med henne. Og det er synd, for det er ikke bare en meget sjelden planteform som forsvinner på den måten, men også et tusenårig stykke norsk kulturhistorie.»

Slik skrev professor Knut Fægri om Vossakvann i 1949. De gamle bestemødrene er borte, men kvannen har heldigvis vært mer seiglivet. Vossakvann er den eneste kjente kulturformen av kvann (Angelica archangelica) og helt unik i verdenssammenheng.

Fylte bladstilker

Vossakvann skiller seg fra villformen fjellkvann ved at den har helt eller delvis fylte bladstilker.

Dessuten er den søtere og mindre bitter enn sin ville slektning. En undersøkelse viser at Vossakvann inneholder 50 % mer sukker.

Første beretning om Vossakvann fra 1928 forteller om en tradisjon som allerede den gang var nesten forsvunnet og bare en kjent gård hvor Vossakvann fortsatt fantes.

Senere har det imidlertid blitt funnet flere gårder i Vossatraktene hvor planter har holdt stand.

Tverrsnitt av fylt bladstilk av Vossakvann, en norsk grønnsak med lange tradisjoner. Foto: Ove Fosså
Tverrsnitt av fylt bladstilk av Vossakvann, en norsk grønnsak med lange tradisjoner. Foto: Ove Fosså
Annonse

Dyrket i egne kvanngarder

Både høsting av vill kvann og dyrking av kvann har lange tradisjoner i Norge og Island. Vi finner kvann omtalt i flere av de islandske sagaene. Historien om Olav Tryggvason som byr dronning Tyra på en kvannstilk han har kjøpt på torget i Nidaros er godt kjent.

De eldste norske lovbøkene viser at kvann må ha vært en av de første kulturplantene i landet, dyrket allerede i vikingtiden. Lovene fastsatte bl.a.

straffen for å stjele fra annen manns kvanngard. Utallige stedsnavn i Norge og på Island og Færøyene minner også om den store betydning kvann har hatt i Norden.

En delikatesse

Kvann ble betraktet som en delikatesse, og ble spist fersk, der hvor folk flest ikke hadde epler og pærer eller annen frukt. Ved sankthanstid dro man til fjells for å sanke kvann.

I middelalderen ble det eksportert kvannrot fra Norge til kontinentet. Skal vi tro datidens urtebøker var kvann et vidundermiddel som kunne kurere det meste, inkludert pest, forgiftninger, rabies og impotens.

Middelalderens munker lærte trolig om bruken av kvann i Norden og tok lærdommen med seg sørover. Den første kjente beskrivelse av kvann fra kontinentet finner vi i et manuskript som antas å være forfattet av Alexander Hispanus på 1200-tallet. På den tid da Olav Tryggvason kjøpte sine kvannstilker på torget i Nidaros må kvann altså ha vært helt ukjent lenger sør i Europa.

Troen på kvann som et vidundermiddel mot sykdommer har avtatt, men fortsatt dyrkes det mye kvann til urtemedisin i Europa. Det er hovedsakelig rotens eteriske oljer som verdsettes. En del kvannrot går til produksjon av forskjellige drikkevarer, særlig likører, men også vermut og gin.

Vossakvann er inkludert i Slow Foods Smakens Ark, et register over spesielt verdifulle, truede matprodukter fra hele verden.

Dette er en redigert versjon av en artikkel i serien «Norske kulturminneplanter» som første gang ble publisert av Norsk Genressurssenter i Kulturminneåret 2009.

Neste artikkel

Norske treslag: Valbjørk