Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Sauer i byen: Noe ved våre fårete venner har fått litterater til å henfalle i lyrisk raptus gjennom flere tusen år. Det blir det bøker av. Foto: Paul White / AP / NTB Scanpix
Sauer i byen: Noe ved våre fårete venner har fått litterater til å henfalle i lyrisk raptus gjennom flere tusen år. Det blir det bøker av. Foto: Paul White / AP / NTB Scanpix

Sauebondens sjelegransking

Nationen skriver mye om hvor vanskelig det er å være bonde. Så mye at mange lesere klager. Her er en sak om folk som ELSKER å være bonde.

11. mai. Jeg ble ikke født bonde, men jeg holder på å bli bonde. Ikke bonde som i landbruker, produsent av jordbruksprodukter eller entreprenør. Jeg holder på å bli bonde på det innskrenkete, enstøingaktige og innbilske viset. Jeg har sauene og trenger ingenting annet. Det som skjer i verden … hva skjer i verden, egentlig?

Slik oppsummerer svenske Axel Lindén en dag i sitt liv i "Fårdagboken" fra 2017.

Det kan høres ut som et generelt personangrep på alle bønder, men er ikke ment slik. Tvert imot mener Lindén det som en hyllest av det han oppfatter som et enklere, friere og på mange måter mer ekte liv: Livet som bonde.

Et liv som er nærmere den umiddelbare verden, mindre fremmedgjort. I boken filosoferer den tidligere filosofilæreren blant annet om hvordan det at han nå driver med landbruk og må vedlikeholde hjemmet sitt selv, gjør at høstløv er blitt noe helt annet. Før så han vakker fargespraking. Nå ser han klare signaler om at det er på høy tid å sikre at vinterfôrlagrene er som de skal og at bygningene er tette og varme for vinteren.

Filosofilærer: Axel Lindén tok med seg familien og forsøkte å starte sauebondekollektiv på den svenske landsbygda. Det ble det bok av. Foto: Caroline Andersson / Bonniers
Filosofilærer: Axel Lindén tok med seg familien og forsøkte å starte sauebondekollektiv på den svenske landsbygda. Det ble det bok av. Foto: Caroline Andersson / Bonniers

Sant å si stemmer det heller ikke at Lindén ikke tenker på verden. Faktisk tenker han ikke på stort annet, selv om spørsmål som om nummer 195 halter så mye at hun må avlives eller ikke, holder ham nede på jorda en smule.

Får ved førti

Og det er mange som ham. De siste årene har såkalt "homesteading" blitt et tverrpolitisk fenomen i USA. Bøker som "Fårdagboken", norske Simen Tveitereids "Et Friere Liv" og briten James Rebanks' "A Shepherd's Life", utgitt i Norge som "Sauebondens Liv", har bidratt til å utvikle en beslektet litteratur, en slags under-undersjanger av selvbiografien.

Den kan oppsummeres slik: En mann i en viss alder innser at han boklige og/eller byråkratiske sysler og ni-til-fire-livet ikke gir ham det best tenkelige livet for ham selv og familien. Svaret blir å ta med seg hele familien ut på en bondegård for å begynne på nytt.

Der møter han et ålreit dyr: Sauen. Sauen lærer ham noe om livet.

Bland inn litt referanser til franske filosofer, samfunnsøkonomi og skepsis til samfunnsutviklingen, og du har oppskriften.

Frihet gjennom ansvar

Lindén er den strengest ideologiske av de tre: Han er vegetarianer bortsett fra sine egne dyr, som han slakter og parterer selv, og han reagerer med en bekymring som fort kan virke meget komisk på profesjonelle bønder når han mot slutten av perioden "Fårdagboken" dekker, innser at han faktisk er i ferd med å bli profesjonell selv.

Tveitereid, derimot, er en journalist som flytter på landet - og er fortsatt journalist. Eller skribent. Eller blogger eller primus motor i sitt eget lille mediehus Harvest Media, som er et nettsted for folk som langt på vei deler nostalgien for livet på landet, enten de bor der selv eller fortsatt bor i by.

Journalist: Etter at han ble påkjørt og hans kone nesten døde under en fødsel, bestemte Simen Tveitereid og familien seg for å flytte til familiens småbruk og bli der for godt. Det ble det bok av. Foto: Siri Juell Rasmussen
Journalist: Etter at han ble påkjørt og hans kone nesten døde under en fødsel, bestemte Simen Tveitereid og familien seg for å flytte til familiens småbruk og bli der for godt. Det ble det bok av. Foto: Siri Juell Rasmussen

Men han er også bonde. Ikke i den forstand at han lever av det, men i den forstand at livet hans like mye består av landbruk og defineres av landbruk som av at han skriver.

Poenget med Tveitereids tittel, "Et friere liv", er at han er sin egen herre. Han må fortsatt gjøre en hel del. Men han har valgt sine plikter selv, og har valgt bort noe annet for å komme dit han er. Å stå opp i grålysningen for å se til dyra kan fremstå som en glede når du kan si til deg selv at dette er ditt valg. Ikke minst når du vet at alternativet er å stå opp i grålysningen for å gå på et meningsløst morgenmøte og siden stirre på en pc-skjerm i åtte timer.

Pengeproblematikken

Annonse

Et beslektet poeng er at Tveitereid går i sin families fotspor: Småbruket han og familien bor på, har vært i Tveitereid-familien i flere generasjoner. Denne historien gir en dypere mening til hverdagens gjerninger, og selv om Tveitereid på mange måter fortsatt "tenker som byfolk", er dette noe som forankrer ham i bygda.

Nationen-lesere som bor på familiegården selv, bør kunne kjenne seg igjen i dette. Selv om noen Nationen-lesere kanskje ikke vil kjenne seg like godt igjen i Tveitereids avstikkere til forbrukskritikk og grubling rundt fenomener som borgerlønn og radikale klimatiltak.

Økonomien i Tveitereids drift spiller uansett relativt liten rolle i boken, bortsett fra at han innrømmer at det ikke er kommersiell drift han driver med. Det at småbruket gir familien hans et "friere liv", kan imidlertid delvis skyldes at de solgte et hus i Oslo og flyttet inn med farmor på en generasjonsgård i familiens eie. Med Tveitereids fot innenfor hos det mediehuset i Norge som betaler best for frilans avistekster, hadde familien et relativt privilegert økonomisk utgangspunkt allerede før kona tok lærerjobb i bygda.

I likhet med Lindén er Tveitereid opptatt av forbrukets og vekstens effekt på verden. Begges tilnærming til livet har en forløper i Christian Vennerøds boktittel fra 1982: "Arbeid mindre – lev mer". Samtidig har også Tveitereid gjennomgått oppvåkningen som tilsynelatende følger når en spirende sauebokforfatter flytter fra byen:

Det er rart hvor lite ellers godt opplyste mennesker vet om landbruk. Eller kanskje er det ikke så rart, for stadig færre har en bonde i familien eller kjenner noen som jobber i landbruket. Livet på landet er blitt en blanding av ferieopplevelser og en evig rullende tv-serie.

Tradisjoner

Byfolks drøm om livet på landet har figurert i litteraturen i alle fall siden Romerriket, og spesielt amerikaneren Henry David Thoreau boks "Walden", om et år tilbrakt som eneboer og bønnedyrker i skogen i Nordøst-Amerika, refereres med stor iver i den nye bonderomantikklitteraturen. Men om noen forfatter kan kalles den moderne sauebondebokens far, er det James "Sauebondens Liv" Rebanks.

Både Lindén og Tveitereid har familiebånd til gårdene de skriver om, men Rebanks skiller seg fra dem fordi kan skryte av å ha gått begge veier: Fra bondeliv til byliv og tilbake igjen. Han droppet ut av skolen allerede som 16-åring for å gjete sauer med faren. Det var først senere han fikk en fornyet forståelse for boklærdommens verdier, lærte seg å skrive løkkeskrift og av alle steder endte opp på voksenopplæringstilbudet til det verdensledende universitetet i Oxford. For å studere historie.

FN-byråkrat: Britiske James Rebanks var Oxford-utdannet historiker og jobbet for FN før han bestemte seg for å overta farens sauedrift på den britiske landsbygda. Det ble det bok av. Foto: Siri Juell Rasmussen
FN-byråkrat: Britiske James Rebanks var Oxford-utdannet historiker og jobbet for FN før han bestemte seg for å overta farens sauedrift på den britiske landsbygda. Det ble det bok av. Foto: Siri Juell Rasmussen

Derfor kan Rebanks i sin bok fra 2015 ikke bare fortelle fortellingen om en akademiker som går tilbake til sine forfedres røtter. Han kan også fortelle om hvordan det føles når du går fra skoletaper til kroppsarbeid og siden rett inn på en lesesal hvor du opplever at du har en større hjerne for boklærdom enn du i utgangspunktet hadde trodd.

Og så, siden, etter å ha jobbet for FN rundt om i verden, vender hjem til sauene og jordene du kjenner fra din barndom.

Rebanks har fullendt sirkelen, Det gir ham en innfallsvinkel Lindén og Tveitereid mangler. Det gjør ikke nødvendigvis de andre bøkene dårligere, men Rebanks’ bok (og påfølgende bøker) preges av at han har en praktisk innsikt i sauebondens karriere de andre mangler. For ham er yrket fortsatt et håndfast yrke, ikke bare idealistisk matauk iblandet et midtlivs-finne-seg-sjæl-prosjekt ved siden av skriving og grubling. Selv om han definitivt også driver mye med skriving og grubling.

Drøm og virkelighet

Siden Rebanks faktisk driver med kommersiell, tradisjonell sauedrift, står han lenger vekk fra "byfolk" enn de to andre forfatterne. Tveitereid er hobbybonden som synes det er litt pinlig når saueflokken hans nok en gang er observert på rømmen ved samvirkelaget, og han må tilkalle hjelp fra en "ekte bonde". Lindén er hobbybonden som litt etter litt mener han beveger seg i retning profesjonalitet. Og Rebanks er den typen bonde Tveitereid ville ringt.

Men det gjør ikke Rebanks noe mindre lyrisk. Veien tilbake til familieyrket og til åsene og sauene han vokste opp med, bidrar bare til å bekrefte hvor riktig valget om å være sauebonde er for ham. Selv om det er mindre lukrativt og hardere fysisk enn å jobbe som byråkrat.

Jeg puster den kalde fjellufta. Og ser et fly tegne en krittstrek langs den blå himmelen. Søyene kaller på lammene som følger dem når de klatrer opp langs knausene. Dette er livet mitt. Jeg ville ikke hatt et annet.

Det handler med andre ord om å se skjønnhet i hverdagen og mening i det du driver med. Og om å sette det inn i en større sammenheng. Å gjøre narr av sauebondeforfatternes inderlighet er ikke akkurat umulig. Men bøkene deres er utvilsomt både kjærlighetserklæringer og ønsker om en bedre verden. Det er ingenting å le av.

Neste artikkel

Frykter ny lov vil gjøre det verre å forhindre hundeangrep på husdyr