Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen
Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen

Kan få i seg giftstoffer som inntil nylig var ukjente i Norge

Forskere har påvist giftstoffer i utmarksbeiter langs vestkysten som kan ødelegge celler – og dermed være farlige for alle pattedyr.

Saken er skrevet av Trine Nickelsen, som er ansvarlig redaktør for forskningsmagasinet Apollon, Universitetet i Oslo. Artikkelen publiseres i neste utgave av magasinet, som kommer ut 8. september.

– Noen av dem kjenner vi på lukta. En eim av amoniakk fra sår infisert av spyfluelarver. Da skjønner vi at det kanskje er et lam med alveld i nærheten, sier Ivar Mysterud på Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.

Mysterud leder Alveld-prosjektet ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo – en forskergruppe som i mange år har jobbet systematisk med den alvorlige sauesykdommen. Mysterud er biolog og økolog, og særlig kjent for sin forskning på forvaltning av stor rovdyr, som ulv og bjørn. På sine mange feltarbeid i fylkene langs vestkysten av Norge har han også sett hundrevis av alveld-syke lam.

– Jeg offentliggjør nødig bilder av alt jeg har sett. I noen tilfeller blir syke lam skadd av løshunder, rever og andre som angriper dem. Spyfluer kan infisere sårene og det utvikler seg hele kolonier av larver. Vi kan vanskelig forestille oss hvilke lidelser dyrene går igjennom, erkjenner Mysterud.

ALVELD: Lam med alveld. Giftstoffer får ubeskyttet hud i ansiktet til å hovne opp av sollys.  Mange lam blir neste blinde, som dette hvor øyelinsen er falt ut. Foto: Ivar Mysterud
ALVELD: Lam med alveld. Giftstoffer får ubeskyttet hud i ansiktet til å hovne opp av sollys. Mange lam blir neste blinde, som dette hvor øyelinsen er falt ut. Foto: Ivar Mysterud

Alveld-gåten

Sykdommen er urgammel og myteomspunnet. Plutselig kan den ramme friske dyr som beiter fredelig. Hvorfor? Folk i det gamle bondesamfunnet pekte gjerne på sauebonden selv og forholdet hans til de underjordiske. Var han ikke på godfot med dem, kunne huldra sende alvene ut om natta for å kaste ‘eld’ på lammene (alv-ild).

Men alvene kan neppe lastes. Moderne forskning viser til helt andre forklaringer:

– Alveld er en fototoksisk sykdom som særlig rammer lam. Dyrene får i seg giftige stoffer som kan skade leveren, og som igjen kan utløse såkalt fotosensibilitet – overfølsomhet for sollys, forklarer Mysterud.

STORT HELSEPROBLEM: – Det største problemet med alveld er lidelsene som dyrene utsettes for, understreker Ivar Mysterud, leder for Alveld-prosjektet på Universitetet i Oslo. Foto: Iver Mysterud
STORT HELSEPROBLEM: – Det største problemet med alveld er lidelsene som dyrene utsettes for, understreker Ivar Mysterud, leder for Alveld-prosjektet på Universitetet i Oslo. Foto: Iver Mysterud

Hva gjør et lite lam da? Jo, alt for å komme unna sola. Det kryper i skjul under trær, kratt, i hulrom mellom steinblokker eller inn i gamle bjørnehi. Sykdommen kan også påvirke motorikken. Lammet klarer ikke å holde følge og kommer ofte bort fra mora. Tilstanden er smertefull. Når sykdommen bryter ut, vil huden i ansiktet ofte svulme opp. Ørene blir tunge og henger ned. Sykdommen kan også påvirke synet, og lammene greier ikke å orientere seg. Mange drukner eller faller utfor bratte skrenter.

– Mange døde lam blir registrert som drept av rovdyr, siden det gjerne finnes tydelige tegn på rovdyrangrep på og omkring kadaveret. Men den underliggende årsaken kan ofte være alveld, presiserer forskeren.

Alveld forekommer langs hele vestkysten av Norge – i et om lag to mil bredt belte av utmark fra Agder i sør til Lofoten i nord. Noen mener at forekomsten har økt det siste hundreåret og viser til at alveld-lam registreres stadig lenger nord.

Fakta

Alveld-prosjektet

Tverrfaglig forskergruppe som studerer årsaken og forløpet til sauesykdommen alveld.

Ledet av økolog og biolog ved Institutt for biovitenskap, Ivar Mysterud.

Deltakere fra Institutt for biovitenskap, Farmasøytisk institutt på UiO og NIVA.

Store tap

– I enkelte år antas tapene å være store. Men siden alveld ikke er meldepliktig, vet vi ikke nøyaktig hvor stort omfanget er eller hvor sykdommen rammer hardest fra år til år, påpeker han.

Flere forskere og ikke minst veterinærene, har gjort en stor innsats for å bringe tall på bordet – også Mysterud og kollegene: I tre år, fra 1999 til 2001, festet de radiosendere, såkalte ‘tause dødsvarslere’, på et stort og representativt utvalg av lam på utmarksbeite i Halsa og Surnadal kommuner i Møre og Romsdal. Trolig som de første her i landet, la forskerne fram kvantitative tall som viste omfanget av sykdommen.

– Undersøkelsen ga oss viktig innsikt: Sykdommen rammet langt flere lam enn vi hadde antatt. Mer enn halvparten av alle lammene som døde på utmarksbeite i disse områdene mens undersøkelsen pågikk, hadde alveld. Den gang var det spredte besøk av både ulv, bjørn og gaupe i de samme områdene, men likevel døde flere av alveld enn av rovdyrangrep, forteller forskeren til Apollon.

EKSPERIMENT: Har romeplanten skylda? Forskerne gjerdet lam inne på to myrer og tvang dem til å spise nesten bare rome. Hver dag ble det tatt blodprøver for å se etter fototoksiske stoffer – tidlige tegn på sykdom. Resultat: Ingen lam ble syke!  Øverst: veterinær Ivar Vullum, nederst sauebonde Einar Botten og feltassistent Eigil Botten Gjøstøl. Foto: Ivar Mysterud
EKSPERIMENT: Har romeplanten skylda? Forskerne gjerdet lam inne på to myrer og tvang dem til å spise nesten bare rome. Hver dag ble det tatt blodprøver for å se etter fototoksiske stoffer – tidlige tegn på sykdom. Resultat: Ingen lam ble syke! Øverst: veterinær Ivar Vullum, nederst sauebonde Einar Botten og feltassistent Eigil Botten Gjøstøl. Foto: Ivar Mysterud

Liljeplanten – en vakker skurk?

Selv om kunnskapen om sykdommen stadig øker, er årsaken ennå ikke fullt ut forklart. Hva er det som gjør at lam på sommerbeite blir alvorlig syke av sollys?

En vakker plante med gule blomster har lenge vært under mistanke – ja, helt siden naturforskeren Carl von Linnés tid: liljeplanten rome. Den lever på våte lyngheier og næringsfattige myrer, og er vanlig langs vestkysten, fra Jæren til Helgeland. Mistanken ble forsterket da moderne forskning på alveld kom i gang for mer enn hundre år siden.

– Rome inneholder flere giftige stoffer, blant annet steroide saponiner. Når lammene spiser store mengder av planten, mente mange at leveren deres kunne ta skade, påpeker Mysterud.

Alle grønne beiteplanter inneholder klorofyll. I drøvtyggernes vom-system omdannes klorofyllet blant annet til nedbrytningsproduktet fylloerytrin – som normalt skilles ut via leveren. Men en ødelagt lever greier ikke jobben. Isteden kan fylloerytrin komme over i blodet og bli ført rundt i kroppen. Der lammets hud ikke er beskyttet av dekkhår, skinner sollyset igjennom og kan aktivere de fototoksiske stoffene slik av skaden oppstår.

Fakta

Alveld

Alveld («alve-ild») er en utbredt fototoksisk sykdom på lam. Når lammene beiter kan de få tilført molekyler til blodet som gjør dem overfølsomme for lys.

På hårløse partier reagerer vevet på sollys slik at huden kan bli ødelagt. Dyrene blir lysskye, mange dør direkte eller kan omkomme av følgeskader.

Lammene kan bli friske om sykdommen ikke er kommet for langt, men ofte blir den ikke oppdaget i tide.

Årsaksforløpet bak sykdommen er fortsatt uklar.

Kilde: Ivar Mysterud

En ‘missing link’?

Men har vi ikke svaret da? Nei, så enkelt er det ikke. Mysterud og kollegene hans innså snart at det skulle mer enn rome til. De giftige steroide saponinene i planten utløser ikke i seg selv sykdommen. Et ledd i utviklingen synes å mangle.

– Det mest logiske var å fortsette å lete etter et utløsende stoff, enten på eller i tilknytning til romeplanter – blant amøber, encellede dyr, sopper, bakterier og alger. Men letingen brakte oss ikke nærmere noe svar. Da endret vi taktikk. I 2007 gjennomførte vi et stort felteksperiment i samarbeid med to bønder som hadde vært spesielt mye plaget med alveld på lammene sine, forteller Mysterud.

NYE ARTER: I sigevannet oppe i en fjellside, oppdaget Ivar Mysterud en biofilm med et rikt utvalg av mikroorganismer, også helt ukjente arter i Norge. Dette er tre av de giftigste artene av blågrønnbakterier i biofilmen. Den øverste, Symplocastrum muelleri er særlig interessant: Den er giftig for eukaryote celler generelt, og dermed farlig for alle pattedyr. I midten er Hapalosiphon intricatus og nederst: Stigonema turfaceum.  Foto: Ivar Mysterud
NYE ARTER: I sigevannet oppe i en fjellside, oppdaget Ivar Mysterud en biofilm med et rikt utvalg av mikroorganismer, også helt ukjente arter i Norge. Dette er tre av de giftigste artene av blågrønnbakterier i biofilmen. Den øverste, Symplocastrum muelleri er særlig interessant: Den er giftig for eukaryote celler generelt, og dermed farlig for alle pattedyr. I midten er Hapalosiphon intricatus og nederst: Stigonema turfaceum. Foto: Ivar Mysterud

Forskerne fikk god hjelp fra bortimot et helt bygdesamfunn:

Annonse

Åtti lam fra de to gårder i bygda Valsøybotn i Halsa kommune i Møre og Romsdal ble valgt ut ved loddtrekning; halvparten gjerdet vi inne på myrer oppe i fjellet hvor det var rome både til frokost, middag og kvelds. Den andre halvparten fikk servert romefri kost nede i bygda og fungerte som kontrolldyr. Prøver av blod og avføring ble tatt hver dag. Resultatet overrasket alle: Ikke et eneste lam på ensidig rome-kost utviklet alveld. Derimot ble flere lam som beitet like utenfor innhegningen, syke.

Var prosjektet mislykket? Nei, for det skjedde noe mer. Mysterud forteller:

Et giftig samfunn

– En kveld jeg var oppe i lia ovenfor innhegningen der lammene hadde gått, fikk jeg se et svakt lys foran meg på marka. Jeg tenkte det kunne være fluoriserende jordbunnsbakterier, som tidligere hadde vært i søkelyset. Jeg stakk derfor hånda gjennom det grønne dekket av fuktig mose for å ta en prøve. Da fikk jeg hånda full av et klart, melkeaktig slim, forteller Mysterud.

Han tok flere slike prøver, og tilbake i Oslo ble slimet analysert. Det viste seg da å inneholde et helt samfunn av mikroorganismer: mange ulike arter av bakterier, virus og sopper. Til og med et lite krepsdyr bodde i slimet. Der i sigevannet oppe i fjellsiden, hadde Mysterud oppdaget en biofilm med et rikt utvalg av lite kjente – og til dels helt nye arter for Norge.

EN VAKKER SKURK? Liljeplanten rome har lenge vært mistenkt for å gjøre tusenvis av lam på beite syke hvert år. Ivar Mysteruds forskergruppe har vist at dette ikke kan være hele forklaringen. Foto: Wikipedia
EN VAKKER SKURK? Liljeplanten rome har lenge vært mistenkt for å gjøre tusenvis av lam på beite syke hvert år. Ivar Mysteruds forskergruppe har vist at dette ikke kan være hele forklaringen. Foto: Wikipedia

En biofilm er mikroorganismer festet til en overflate og innhyllet i et geléaktig materiale av slim. Analysene av biofilmen fra Slettfjellet i Halsa viste minst 12-14 forskjellige arter av mer eller mindre giftige blågrønnbakterier (cyanobakterier).

Inntil Mysterud oppdaget biofilmen, var det helt ukjent at disse giftige blågrønnbakteriene fantes på utmarksbeiter i myr og lyngheier langs vestkysten. En av bakteriene i slimprøven var arten Symplocastrum muelleri – som nå ble påvist for første gang i Norge. Den produserer en serie ukjente fettsyrer, såkalte puwainafysiner. Og akkurat disse stoffene mener forskerne, kan være en nøkkel til å hvorfor og hvordan alveld utvikler seg.

Et gjennombrudd i forskingen

– Disse giftige stoffene kan ødelegge membraner og cellevegger hos eukaryote celler og kan dermed være farlige for alle pattedyr, også for mennesker dersom de kommer over i blodbanen, understreker Mysterud.

De steroide saponinene i rome er som nevnt ikke nok til å framkalle sykdommen. Men det er noe annet ved saponiner som gjør dem aktuelle i sammenheng med alveld. De har nemlig evnen til å løse fett – noe som gjør at de blir brukt til såpe. Saponiner kan løse opp fett også i membraner og cellevegger. Og når det skjer, kan det bety fritt leide inn i cellen for giftige puwainafysiner og andre kjemikalier. De kan lamme energiapparatet i cellen slik at den dør. Også leverceller. Når leverceller brytes ned, greier ikke leveren lenger å skille ut fylloerytrin som normalt – og da blir lammet, som vi vet, overfølsom for sollys.

Oppdagelsen av biofilmen på Slettfjellet og det rike samfunnet av mikroorganismer, blir sett på som et gjennombrudd. Forskerne i Alveld-prosjektet mener dette høyst sannsynlig kan være en ‘missing link’ og dermed et langt steg nærmere å forstå sykdomsutviklingen.

De nyoppdagete og giftige fettsyrene, deriblant puwainafysiner og minutissamider, får nå oppmerksomhet i internasjonal biokjemisk forskning. Resultatene fra funnene i Møre og Romsdal er publisert i det anerkjente tidsskriftet Applied and Environmental Microbiology, som utgis av American Society for Microbiology.

– Stort dyrevelferdsproblem

Mysterud er opptatt av bygdesamfunnene som har hjulpet ham med å gjennomføre prosjekter og forskning gjennom mange år.

– Jeg håper vi snart er i stand til å forstå årsaken til sykdommen og sykdomsutviklingen fullt ut. Den har store økonomiske konsekvenser for sauebønder langs kysten, påpeker han.

– Men det største problemet med alveld er likevel den lidelsen som dyrene utsettes for. Om årsaken ikke blir fullstendig klarlagt kan det tenkes at beiteområder langs kysten må stenges og lokalt sauehold legges ned av dyrevernhensyn.

Mysterud er på linje med Mattilsynet, som blant annet har som oppgave å fremme etisk forsvarlig dyrehold i Norge. – Vi følger tapstallene på utmarksbeite nøye. Dersom det er stor fare for at høye tap vil vedvare, mener Mattilsynet at området ikke er trygt – og derfor ikke egnet som utmarksbeite, sier seniorrådgiver Per Helge Seltveidt i Avdeling for dyrevelferd til Apollon.

SIGEVANN I FJELLSIDEN: Akkurat her var det Ivar Mysterud oppdaget biofilmen med de ukjente og giftige blågrønnbakteriene i 2007 – på Slettfjellet i Halsa kommune, Møre og Romsdal. Til venstre er en prøve av biofilm i boks. Foto: Ivar Mysterud
SIGEVANN I FJELLSIDEN: Akkurat her var det Ivar Mysterud oppdaget biofilmen med de ukjente og giftige blågrønnbakteriene i 2007 – på Slettfjellet i Halsa kommune, Møre og Romsdal. Til venstre er en prøve av biofilm i boks. Foto: Ivar Mysterud

Mer salt inn over land

Det var en stor overraskelse for Mysterud og forskerkollegene da de oppdaget den frodige biofilmen i 2007 – med et helt mikrobiologisk konsortium av arter i de næringsfattige kystmyrene. Også flere utenlandske kolleger som har fulgt den norske forskningen, har uttrykt stor interesse. Hva lever disse artene av?

– Et hett tips er at næringen kommer gjennom luft og vann. Når det stormer fra havet er vind og nedbør full av næringssalter og andre areosoler. Denne stadige importen fra havet og innover økosystemene på land, er det forsket for lite på, konstaterer Mysterud, og mener det ligger mange doktorgrader å venter for forskere ved universitetene langs vestkysten.

Han viser til at den grunnleggende forskningen som han og kollegene har drevet, nå leder til nye spørsmål og problemstillinger. Blant annet ser de konturene av nye miljøproblemer i norsk utmark:

– Ikke bare næringssalter kommer langveisfra. Også blågrønnbakterier kan spres med vær og vind over store avstander. Det er ikke urimelig å tro at disse giftige artene kan overleve på stadig nye områder – i en framtid som trolig blir både varmere, våtere og villere. Det kan i tilfelle få konsekvenser for både dyrevelferd og matproduksjon i mange lokalsamfunn langs kysten.

Et bedre sted

Ivar Mysterud har et langt forskerliv bak seg. 82-åringen er ikke i tvil om hva som driver ham, og som gjør at han jobber hver dag – og ikke har tenkt å gi seg med det første.

– Dypest sett ønsker jeg å gjøre verden til et bedre sted. Samfunnet har støttet utdanningen min og forskningen jeg har drevet, og da er det viktig for meg å gi noe tilbake.

Neste artikkel

Svensk bonde hevder sauene hans ble drept av villsvin