Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

WWFs spill om ulven

WWF har tapt rettssaken mot Staten om vinterens lisensfelling av ulv. Det kom neppe som noen stor overraskelse, hverken for Staten eller for WWF.

Mediestrategi: WWFs søksmål mot statens ulvepolitikk er bevisst mediestrategi, skriver kronikkforfatterne. Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Det har ikke vært særlig stor tvil om at de to vedtakene Klima- og miljødepartementet fattet i desember i fjor var innenfor de rammer som er fastlagt gjennom Bernkonvensjonen, Naturmangfoldloven og Stortingets føringer. Spesielt ikke etter at Oslo tingrett behandlet spørsmålet om såkalt «midlertidig forføyning» i januar, der WWF begjærte lisensfellingen stanset i påvente av at søksmålet ble ferdig behandlet. Her var Oslo tingretts klare vurdering at Staten har et «betydelig skjønnsrom» når det gjelder disse vedtakene, og at det ikke var sannsynliggjort at jakten var ulovlig.

WWF har en meget bevisst og profesjonell kommunikasjonsstrategi, der en rekke virkemidler tas i bruk for å skape fokus, medieoppmerksomhet og sympati omkring de sakene de ønsker søkelys på. Med om lag 60 millioner kroner i offentlige tilskudd, en egen kommunikasjonsavdeling, solid kommunikasjonskompetanse i styret og uten en demokratisk organisering er organisasjonen godt rigget for å målrette sin kommunikasjon. Man blir handlekraftig når man ikke behøver å forholde seg til medlemmer.

At man velger seg en symbolart som er flott å se på, ligner «menneskets beste venn» og derigjennom vekker menneskers naturlige sympati og omsorg er ikke tilfeldig. At ulven i tillegg er kontroversiell skaper bare god oppmerksomhet omkring WWF sitt budskap. Virkeligheten er at ulven er en av verdens mest utbredte arter, den er på full fremmarsj over hele Europa og i verden. I Norge er den en østlig innvandrer i utkanten av sitt utbredelsesområde.

WWF har gjennom sin nettbaserte innsamlingsaksjon, samlet inn nesten en halv million kroner fra enkeltpersoner som har gitt sine bidrag i tro på at 1) de bidrar til å verne en truet art og 2) på at saken kunne vinnes. WWF tilbyr også en egen «fadderordning» for rovdyr, der ulven er en av artene man kan velge å bidra til. At WWF også har økonomiske motiver for å blåse opp konflikten rundt ulv er temmelig åpenbart.

Vi mener at WWF skyter spurv med kanoner.

Annonse

Når WWF bevisst velger seg ut arter som har avgjørende betydning for enkeltmenneskers næringsutøvelse, har medaljen en trist bakside. WWFs kommunikasjonsstrategi bidrar til at norske sauebønder også denne sommeren skal lete opp de ihjelrevne dyra sine på beite, og til at enda flere vil velge å slutte med beitedyr. WWFs valg av ulven som symbolart bidrar til at utmarka vokser igjen og kulturlandskapet forringes, til at gamle jakttradisjoner må skrinlegges og at enkeltmennesker taper inntektsgrunnlaget sitt.

Ulven har og vil i uoverskuelig fremtid ha en truethetsstatus på den Norske rødlista. Etter kriteriene for rødlisting må ulvebestanden i Norge øke til mer enn 1000 reproduserende individer, før den kan plasseres utenfor truethetsstatus.

Vi mener at WWF skyter spurv med kanoner. Det er mindre enn noen gang nødvendig å blåse opp konfliktene rundt enkeltarter som har stor betydning for folks levebrød for å skape oppmerksomhet og forståelse rundt bevaring av artsmangfoldet. Vi er alle opptatt av å bevare artene og deres leveområder, og folks bevissthet omkring dette har gjort kvantesprang fremover de siste tiårene.

Det finnes nok av arter som har et mye større beskyttelsesbehov enn ulv, og som hadde fortjent en langt større andel av WWF og andre miljøorganisasjoners kommunikasjonsbudsjett. Vi ønsker at WWF tar med i betraktningen hvilke kostnader deres konfrontasjonslinje bidrar til å påføre samfunnet, i statsforvaltningen og gjennom å bidra til å påføre næringsdrivende i landbruket unødige tap og negativ oppmerksomhet.

Norge har en rekke miljøsaker som trenger oppmerksomhet. Fjellrev, dverggås og lomvi er minst like vakre og kunne skapt like mye sympati for WWFs gode formål som ulv.

Neste artikkel

Mer ulvebråk på trappene