Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger en debatt om helsetjenestene

Helsetjenesten i dag erfares som mer fragmentert, uoversiktlig og mindre trygg for pasienter, pårørende og ansatte enn bare få tiår tilbake. Denne utviklingen burde bekymre alle som er interessert i hvor samfunnet vårt er på vei.

Krise: Vi står overfor en tillitskrise mellom befolkning og politikere, skriver kronikkforfatterne. Foto: Heiko Junge /NTB Scanpix
Krise: Vi står overfor en tillitskrise mellom befolkning og politikere, skriver kronikkforfatterne. Foto: Heiko Junge /NTB Scanpix

«Jeg vet ikke om jeg klarer å holde budsjettet dette året», sier enhetslederen ved et sykehjem. Hennes dilemma er at kvaliteten hun er ansvarlig for å skape, ikke lenger er mulig med flere nedskjæringer. Kommunalsjefen svarer: «Hvis du ikke kan leve med det økonomiske presset, må du vurdere om du skal fortsette i jobben».

Sitatene er eksempler på hvordan samtalene i denne sektoren ikke lenger handler om faglig standard og ansvar ovenfor pasientene, men om økonomi. Fremdeles har vi et godt helsevesen, og mange føler seg godt ivaretatt. Men det er ikke hele sannheten.

Vi i Helsetjenesteaksjonen (HTA) er ikke i tvil om at utviklingen går i feil retning. Helsetjenesten i dag erfares som mer fragmentert, uoversiktlig og mindre trygg for pasienter, pårørende og ansatte enn bare få tiår tilbake. Denne utviklingen burde bekymre alle som er interessert i hvor samfunnet vårt er på vei.

HTA gir i disse dager ut debattboken Ny Helsepolitikk. Det finnes løsninger. Her beskriver pasienter, pårørende, ansatte i helse- og omsorgssektoren og andre spesialister et helse- og omsorgsvesen på vei i feil retning. Men vi gir også klare råd om hva som kan og må gjøres for å snu utviklingen.

Hva står på spill? Intet mindre enn velferdsstaten slik vi kjenner den.

Tre sentrale kjennetegn ved den norske velferdsstaten er universalisme, tillit og autonomi. Universalisme innebærer at alle, uansett lommebok, alder, kjønn, etnisitet og bosted blir inkludert. Dette har vi tatt som en selvfølge lenge, men hva skjer nå? Vi er i ferd med å få en organisering der folk føler seg nedprioritert av helsepolitikere som gradvis tømmer lokalsykehusene for oppgaver slik at de ikke lenger kan fungere som fullverdige sykehus. Det skaper nedadgående spiraler. Når de så foreslås lagt ned, er det med begrunnelser som har sin årsak i politisk villet, langsom struping.

Brudd med universalismen ser vi også i de kommunale tjenestene der terskelen for å få profesjonelle, gode tjenester gradvis blir høyere. Det skjer ikke gjennom klare politiske kursendringer eller prioriteringer som vi kunne tatt opp til debatt; nei, den kontrafaktuelle tiden har i høy grad gjort sitt inntog i norsk politisk offentlighet.

"Denne utviklingen burde bekymre alle som er interessert i hvor samfunnet vårt er på vei."

Annonse

I den politiske retorikken peker pilene stadig oppover; opptrappingsplaner og samhandlingsreformer gjennomføres uten at de kommunale budsjettene er i nærheten av å kunne finansiere dem. Det får konsekvenser for hjelpetrengende og deres pårørende som blir ping-pong-baller i utilgjengelige byråkratiske systemer.

På lengre sikt står vi ovenfor en tillitskrise mellom befolkning og politikere. Tillit henger sammen med mulighet for innflytelse og elitekontroll, og har lange, dype røtter i norsk kultur. Det norske helse- og omsorgstjenestene er bygget opp gjennom et samspill mellom frivillige organisasjoner, lokale folkevalgte, fagfolk og sentrale politikere – som har lyttet og lært. Det er dette som står på spill nå.

Tillit er billig. Mistillit er dyrt. Store kostander går med når helsepersonell må bruke mye av arbeidsdagen til å dokumentere at de faktisk gjør jobben sin – for ikke å snakke om hva det koster å ha tusenvis av offentlige ansatte som kontrollerer denne dokumentasjonen. Det er ikke bare dyrt, det skaper også skjevheter i virkelighetsforståelsen. Det som dokumenteres gjenspeiler ikke det udokumenterbare, nemlig limet som holder det hele sammen; ansatte som forsøker å gjøre en kvalitetsmessig god jobb, og som strekker seg langt for å få det til.

Gjensidig tillit, medbestemmelse og lokal autonomi som har kjennetegnet norsk arbeidsliv inkludert helsevesenet, er nå i ferd med å erstattes av hierarkiske relasjoner mellom ledelse og de som utfører arbeidet. Faglige argumenter har gradvis fått svekket legitimitet som uttrykk for reell bekymring for pasientenes ve og vel, og blir i økende grad tolket som uttrykk for profesjoners egeninteresse.

Det er etter vår oppfatning tragisk at vi har fått et kommandosystem som ikke lenger kan korrigeres av faglige erfaringer og fagetiske resonnementer. Samtidig er forventningene om ansattes lojalitet til egen institusjon (og ikke egne pasienter) blitt betydelig skjerpet, og gjerne skriftlig formulert i arbeidskontrakten.

Kontrollbehovet og mistillit satt i system skaper byråkrativekst, økte kostnader, demotiverte helsearbeidere og frustrerte brukere. HTA ønsker å vise at det finnes løsninger, og at det haster med å iverksette dem.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov