Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi lever ikke av luft og kjærlighet alene

Sentraliseringbølgen har ridd Norge som en mare de siste tiårene, skriver den lokale Ap-politikeren Vidar Solvi.

Sentralisering: Hva er det som gjør at distrikt som Hardanger opplever kraftig befolkningsnedgang, mens Norge totalt opplever befolkningsvekst, spør kronikkforfatteren. Foto: Siri Juell Rasmussen
Sentralisering: Hva er det som gjør at distrikt som Hardanger opplever kraftig befolkningsnedgang, mens Norge totalt opplever befolkningsvekst, spør kronikkforfatteren. Foto: Siri Juell Rasmussen

"We need more than beautiful nature to feel happy". Det var andre halvdelen av svaret på et spørsmål jeg fikk av en ung kinesisk kvinne, som hadde reist rundt halve jordkloden for å oppleve Trolltunga.

Spørsmålet var «Do you always feel happy when you live here?». Jeg bekreftet at vi setter stor pris på å bo i kanskje verdens vakreste område. Men – det kommer alltid et men. Til og med i vakre Hardanger kan vi ikke leve av luft og kjærlighet alene. Vi trenger arbeidsplasser, skoler, barnehager, infrastruktur, kultur, og et variert fritidstilbud til både ung og gammel.

Vi har alltid vært et rikt distrikt med utbygging av vannkraft og industri, som har bidratt med verdiskaping i over 100 år. Vårt bidrag til nasjonen Norge kan ikke overdrives. Historisk har velferden vært god her. Vår historie forteller om et rikt idretts og kulturliv. Både bedrifter og kommune har tatt svært godt vare på innbyggerne.

Det var godt å komme til Odda. Arbeidslivet var variert, og det var nesten ingen arbeidsledighet. I tillegg var, og er, vi omgitt av vakker natur.

• LES OGSÅ: Med staten si velsigning utviklar det seg eit digitalt klasseskilje mellom by og bygd.

Det offentlige tilbudet fra stat og fylke, var også meget bra. I 1965 var det over 10.000 innbyggere i kommunen, og optimismen var stor. I dag er vi knapt 7000 igjen her, og optimismen er noe redusert. En reduksjon i innbyggertallet på 30 prosent er betydelig, og gjør noe med både kommuneøkonomi, og velferdstilbudet til oss som fremdeles bor her.

Hva er det som gjør at distrikt som Hardanger opplever kraftig befolkningsnedgang, mens Norge totalt opplever befolkningsvekst? Svaret er like åpenbart, som det er trist. Sentraliseringbølgen har ridd Norge som en mare de siste tiårene. Alle offentlige tilbud har sakte, men sikkert blitt bygd ned i distriktene, mens byråkratiet har vokst seg stort og uoversiktlig i de største byene.

Arbeidstilsynet, tolletaten, skattekontor, og andre offentlige kontor er sentralisert bort. Etter hvert som folketallet har sunket, har også argumentene for å fjerne flere tilbud dukket opp. Det fødes så få barn, at fødetilbudet legges ned. Det er så få operasjoner på sjukehuset vårt, at der må også tilbudet reduseres. En vond, og selvforsterkende spiral det er vanskelig å komme ut av.

Vi ser at politiet bygges ned. Nærpolitireformen har flyttet flere politifolk inn til byene. Det er der det skal bygges opp sterke etterforskningsenheter. Det er jo en logisk tanke. Men at det skal gå på bekostning av den generelle trygghetsfølelsen i distriktene, oppleves feil. Tidligere hadde vi et døgnbemannet politikammer, med aktivt patruljerende politifolk.

Var det snakk om at et nabolag hadde litt utfordringer med ungdomsbråk, så dukket det stadig opp en patruljebil på kveldstid, med betjenter som hadde tid til å snakke med de ungdommene de møtte.

I dag er det kontortid og hjemmevakt, med ansvar for et distrikt det tar flere timer å kjøre fra ende til ende. Henvender du deg til politiet på kveldstid, så havner du hos en sentral i Bergen med svært varierende kunnskap om området de har ansvar for. Hvis du i det hele tatt får svar. Noe som ikke har vært en selvfølge det siste året.

• LES OGSÅ: Når høgresida finn saman med ytste venstre, er det distrikta som taper.

Utbygging av veier og offentlig kommunikasjon, er også et område vi mener staten har sviktet. Hverken gul stripe, eller rassikre veier, er en selvfølge. Dette til tross for at vi bor i et sterkt rasutsatt område, der svært få omkjøringsmuligheter ofte fører til isolasjon av bygder.

Det vi ikke aksepterer, er at viktige tilbud stadig blir dårligere, og mindre tilgjengelige.

Annonse

De utrygge veiene fører også til noe så hverdagslig, som at håndballag fra Bergensregionen lar være å reise til Odda i de verste periodene. De tør rett å slett ikke å kjøre langs veiene her.

Om sommeren er turisttrafikken enorm. Busser og bobiler beveger seg forsiktig rundt på veiene, for å oppleve den vakre naturen, og meldingene om kaos på de smale veiene kommer daglig. Det finnes gode planer for å løse disse problemene. Men vi står tydeligvis ikke langt framme i køen når midler skal fordeles, for det skjer svært lite.

En og annen liten veistubb blir fikset og rassikret, og det bygges en tunnel av og til. Men det totale bildet er på langt nær bra nok. Det bor rett og slett ikke nok mennesker her, til at det er verdt å prioritere veiene våre.

Nå ser vi at det også kommer forslag om å kutte posttilbudet i Norge. Det skal skje over hele landet, men vil ramme distriktene hardest. Da handler det ikke lenger bare om å få regninger og reklame litt sjeldnere. Det handler ofte om muligheten til å drive næring og landbruk på en effektiv måte.

Hvis bonden i Røldal mangler en liten del til traktoren, og det haster med å få tatt slåtten, så nytter det ikke at Posten trenger en uke på å få den fra Drammen til Røldal. Det er postbudet som sørger for posttilbudet på sånne småplasser. Med to dager framsendingstid, levering annenhver dag, og lørdagen borte som postdag, så går det fort en uke på å få den viktige delen over fjellet.

Det finnes flere plasser som Røldal, der Posten er det eneste tilbudet om daglig levering. Kutter Posten i sitt tilbud, så står ikke andre i kø for ta jobben. Hva det kan ha å si for mulighetene til å drive landbruk, og dermed ta vare på kulturlandskapet vårt, kan vi bare tenke oss.

Vi vet alle at det offentlige tjenestetilbudet vil være avhengig befolkningstetthet. Bergen og Trondheim kan aldri ha alle tilbudene Oslo har. De mindre byene vil aldri ha samme tilbudet som de store regionshovedstedene, og mindre plasser vil alltid måtte rette blikket mot nærmeste by for å få mange tilbud.

Dette dreier seg både om offentlige tilbud, og om aktivitets og butikktilbud. Det er noe vi alle aksepterer, og regner som en del av prisen for å bo her vi helst vil. Det vi ikke aksepterer, er at viktige tilbud stadig blir dårligere, og mindre tilgjengelige.

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å jobbe nær sagt hvor som helst, bare du har tilgang på en datamaskin og internett. I stedet for, så ser vi at fagmiljøene klumper seg sammen i de største byene. Argumentene som har dukket opp de siste årene, handler om å bygge sterke fagmiljø og robuste enheter.

Disse miljøene må tydeligvis ligge i byene, selv om de kan ligge hvor som helst. Kanskje de til og med kan ligge i nærheten av der ressursene er? Kraft og natur på vestlandet, og fisk og forsvar i Nord-Norge er gode eksempler.

Regjeringen har sagt at hele Norge skal tas i bruk. Det er på tide at de viser at de mener noe med det.

Neste artikkel

Vi venter på synlig distriktspolitikk som virker i hverdagen