Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tiltak for mindre matsvinn

Norske forbrukere vet at matsvinn er et stort klimaproblem, men det er fortsatt langt fra holdning til handling.

63 prosent av oss tror vi kaster mindre mat enn dem vi kan sammenligne oss med. Det viser en spørreundersøkelse gjort av Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet i år. Holdningskampanjer og fokus på matsvinn i media har gjort oss oppmerksomme på at matsvinn er et stort problem for klimaet og for global mattrygghet, men vi tror altså ikke at vi bidrar mye til problemet selv.

Mandag 8. oktober våknet vi til nyheten om den alarmerende rapporten publisert av FNs klimapanel, IPCC. Rapporten beskriver de ødeleggende konsekvensene en temperaturøkning på over 1,5 grader kan ha globalt, og hva som skal til for å unngå de verste konsekvensene. I rapporten kan vi lese at matproduksjonen er truet. Ifølge FNs mat og landbruksorganisasjon FAO, står matproduksjon for ca. 30 prosent av klimagassutslippene globalt, og matsvinn for ca. 8 prosent. Samtidig blir en tredjedel av all mat som produseres aldri spist. I industrialiserte land går en stor del av denne maten tapt hjemme i husholdningene. Skal vi håndtere klimatrusselen mot matforsyningen må vi redusere svinnet drastisk.

Samme dag som IPCC-rapporten publiseres avduker organisasjonen Matvett og Findus en installasjon på Oslo S. En stor gjennomsiktig kube inneholder 5 tonn matsvinn. Ifølge initiativtakerne tilsvarer dette mengden spiselig mat vi kaster i Norge hvert 10. minutt. ForMat prosjektet har vist at det kastes 355.000 tonn spiselig mat i året i Norge, og at forbrukerne står for ca. 60 prosent av dette. Myndighetenes respons har hittil vært å forsøke å påvirke forbrukernes holdninger ved å øke oppmerksomheten rundt matsvinn som samfunnsproblem. Dessverre lykkes dette kun delvis. Kunnskapen finnes hos forbrukerne, men ser ikke ut til å føre til den ønskede effekten; nemlig at folk faktisk kaster mindre mat.

SIFOs undersøkelse viser at mange får med seg tipsene om planlegging, oppbevaring og restespising fra holdningskampanjene. De fleste prøver å være flinke, men får det ikke alltid til. Det er det flere årsaker til. Norsk matkultur og tradisjoner innebærer blant annet at de fleste måltider tilberedes og spises hjemme, og at mat i helger og til fest serveres i overflod. Forbrukerne ønsker å spise sunt, og kjøper store mengder ferske matvarer med lav holdbarhet. Mye av dette blir kastet fordi de ikke rekker å spise det i tide. I tillegg har materiell infrastruktur, slik som kjøleskapets og matemballasjens utforming betydning.

Vi kaster mat fordi vi har råd til det. Selv ikke kunnskap om at vi kan spare tusenvis av kroner i året fører til at vi kaster særlig mye mindre. Vi mener forklaringen ligger i hverdagens kompleksitet, og i folks ønske om å leve opp til en rekke ulike idealer knyttet til helse, omsorg, yrkesliv og sosialt liv. Det er ofte hensyn helt uavhengig av planlegging, oppbevaring og restespising, som fører til matsvinn. Samtidig skjer mathåndteringen hjemme, der det er lite tid og overskudd, særlig i barnefamiliene, til å ha full oversikt over matens skiftende tilstand i kjøleskap, skuffer og skap.

Annonse

Dette betyr at økt kunnskap og oppmerksomhet rundt matsvinn generelt ikke bidrar til faktisk reduksjon av svinnet i husholdningene. Den samme konklusjonen kommer forskere til i mange industrialiserte land.

For å lykkes bedre med tiltak mot matsvinn på forbrukerleddet bør det utvikles kontekstuelle tiltak. Det er ikke nok med oppskrifter på bruk av restemat i fine bøker og på nettsider. Ei heller med kampanjer på trikken eller i avisen. Tiltakene som settes inn må virke i den konteksten der maten faktisk håndteres, nemlig hjemme hos folk. Det er her det største potensialet ligger for å endre de daglige rutinene.

I stordrift kan det være enklere å ha kontroll på holdbarhet, porsjonering og gjenbruk.

Vi foreslår derfor at myndighetene utreder mulighetene for slike tiltak. Noen er allerede tilgjengelige, men ikke utbredt i stor nok grad: emballasjeutforming for redusert svinn, redesign av kjøleskap og integrert smart-teknologi, nye tjenester for matinnkjøp (f.eks. netthandel og matkasser) og målrettet opplæring i skolen for å påvirke fremtidige generasjoners håndtering av mat. Dette er eksempler på konkrete tiltak vi tror vil ha større effekt enn holdningsarbeid alene, men effekten vil selvsagt påvirkes av hvordan og hvor radikalt denne typen tiltak implementeres.

Klimarapporten fra IPCC konkluderer nemlig med at det må radikale endringer til, på en skala vi ikke har sett maken til i vår tid, for å unngå katastrofe. Endringer de innrømmer kan være politisk umulige å gjennomføre. Her ligger den store utfordringen også for et bærekraftig matforbruk. Radikale endringer i hvordan vi forholder oss til mat og måltider, som potensielt sett kan gi betydelige resultater, er politisk og kulturelt svært krevende å se for seg. Likevel er det kanskje i denne retningen vi må se.

Gitt problemene knyttet til organiseringen av matforbruk i husholdningene er det, som et eksempel, nærliggende å se på hvordan vi anskaffer, tilbereder og spiser maten vår. For eksempel kan det være mulig at matsvinnet reduseres dersom en større andel måltider flyttes fra hjemmekjøkkenet til storkjøkkenet; til arbeidsplasser, skoler, barnehager, studiesteder og restauranter. I stordrift kan det være enklere å ha kontroll på holdbarhet, porsjonering og gjenbruk. I tillegg kan energiforbruket knyttet til tilberedning, transport m.m. reduseres betydelig.

Et slikt perspektiv på matforbruket utløser selvsagt mange motforestillinger, og støter på en rekke praktiske, kulturelle og økonomiske barrierer. Skal vi nå målet om å redusere matsvinnet med 50 prosent innen 2030 er vi likevel nødt til å tørre å tenke de radikale tankene.

Neste artikkel

Forskarar: EU-diett øydelegg regnskog