Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Storkapitalen og velferdsprofitørene

Den norske velferdsstaten er ikke truet av «naving» og trygdemisbruk, men av velferdsprofitører og internasjonal storkapital med sugerør i den norske velferdssektoren, skriver Noralv Veggeland.

Den norske velferdsstaten er ikke truet av naving og trygdemisbruk, men av velferdsprofitører og storkapital, skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Organisasjonen «For Velferdsstaten» har i disse dager gående en omfattende aksjon med utspørring av stortingsrepresentanter og listetopper til stortingsvalget i høst. Spørsmålet er om de vil utelukke profittsøkende private aktører, som etter anbud setter sugerøret i offentlige velferdsbudsjett. Representanter fra alle partier blir kontaktet og bedt om å svare et ja eller nei. Interessant aksjon. Hva dreier dette seg om?

Den sittende blåblå regjeringen har gjennom sine markedsliberale politikk skapt omfattende bruk av privatisering, anbud og konkurranseutsetting i blant annet norske velferdssektorer, kommuner og stat. Dette har åpnet opp for oppsplittede private selskaper som vinner anbudsrunder innen de offentlige velferdssektorene. Norlandia, fulgt av Aleris AS (inklusiv datterselskapet Aleris Helse AS, Aleris omsorg AS og Aleris Ungplan og BOD AS), med en omsetning i 2013 på kr 1 868 000 000, er eksempler på de mange slike selskap.

Disse private velferdsselskapene baserer sin profitt på å arrangere sugerør inn i norske velferdsbudsjett. De omtales som «velferdsprofitører» fordi eierne henter ut millioner i profitt fra offentlige midler. Den rødgrønne byregjeringen i Oslo har vedtatt å fjerne disse fra barnehagesektoren – også omsorgssektoren nevnes. Politiske partier som Rødt, SV og Sp følger opp i sine program. Nå bør Arbeiderpartiet følge etter.

Leder i For Velferdsstaten, Linn Herning, utga i 2015 boken «Velferdsprofitørene: Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene». Boken er publisert av Forlaget Manifest, og representerer en grundig dokumentert fortelling som innføring i historien om velferdsprofitørene og deres strategier. Fortellingen er dokumentert med et omfattende referanseapparat som støtter opp under bokens beskrivelse av situasjonen. Herning bygger sin forsking på det vi allerede vet om internasjonale «flernasjonale selskap» og deres økonomiske atferd.

Forskning på feltet viser at styring av disse profittsøkende selskapene ved regulering er nesten umulig, fordi organisasjonsformen, som er lenkeorganisering i form av datter og datterdatter bedrifter, gjør innsyn i deres transaksjoner nesten umulig. Forskningen støtter Hernings analyse. Byregjeringen i hovedstaden har slik sett tatt en riktig beslutning.

I et norsk perspektiv er boken viktig, og det refereres hyppig til den i politiske diskusjoner om velferdsstaten. Den avdekker en virkelighet som ikke umiddelbart er synlig. Den bør være obligatorisk lesning for våre sentrale og kommunale politikere, samt også for politiske rådgivere, byråkrater og fagorganisasjoner. Det handler om regionale, nasjonale og internasjonale finansakrobater, som ved hjelp av innfløkte selskapsstrukturer og skatteparadis, i økende grad driver private skoler, barnevern, barnehager og eldre- og sykehjem med offentlige finansielle støtteordninger som inntektskilde.

Det spares på lønn og pensjoner som ikke er faste kostnader. Med disse ordningene som bakgrunn henter foretakene ut profitt fra de norske (og andre lands) velferdssektorene. Det skjer gjennom innviklede og uoversiktlige selskapskjeder/selskapsstrukturer, det vil si lenkeorganisering, hvor moderselskapet altså forgrener seg i datterselskap som i sin tur oppretter nye datterselskap.

«Vi vet at ethvert spindelvev har sin edderkopp, slik også disse selskapene har.»

Annonse

Vi vet at ethvert spindelvev har sin edderkopp, slik også disse selskapene har, med et moderselskap i nettets sentrum, kaldt «oppkjøpsselskapet». Disse oppkjøpsselskapene er lokalisert i ulike skatteparadis ute i verden. I disse oppkjøpsselskapene, hvor internasjonal storkapital og fond investerer sin kapital, ender til slutt milliardene, profitten, sugd ut av norske velferdsbudsjetter, det vil si våre felles skattepenger. Interessen internasjonalt og nasjonalt for investeringer i disse selskapene viser at profitten og avkastningen er høy.

Uoversiktlige selskapsstrukturer gir innsyn i mekanismene og kontroll av transaksjonene som nevnt nesten umulig. Derfor florerer skatteunndragelse og sosialdumping som konsekvenser. Strategiene til velferdsprofitørene seier Herning, med utgangspunkt i forskingen, er disse: 1) «ta ut utbytte» (mest uskyldig for det kommer åpent fram i bokføringen), 2) «internhandel og flytting av penger» for å minimalisere skattekrav, 3) «låneopptak» mellom selskapene for å redusere eiendomsskatten, og 4) «knusestrategien», det vil si salg av selskap med stor profitt, etter at de er reorganisert med verdistigning i markedet som formål.

Det velferdsprofitørene gjør er «altså å pirke penger ut av sparegrisen i smug, for at ingen skal merke tappingen». Så kan sparegrisen bli knust og solgt dyrt internasjonalt for milliarder av kroner med egenkapital som konkurransefaktor. Oppsamlingen av egenkapitalen uttrykker profitt og skatteunndragelse i «spindelveven». Den store universelle norske velferdsstaten med omfattende støtteordninger er ikke truet av «naving», trygdemisbruk og eksport av trygdemidler til Polen og andre østeuropeiske land, men av velferdsprofitører og internasjonal storkapital med sugerør i den norske velferdssektoren. Til tross for dette har vi med lovlige organisatoriske strategier å gjøre. Det trengs politisk vilje og lovendring.

Internasjonalt bruker man begrepet «Administrative Evil» - «administrativ ondskap» brukt av mellom annet Professor Guy Adams som boktittel: «Demasking Administrative Evil» - «avkle administrativ ondskap» i virksomhet hvor privat profitt er målet. Slik virksomhet, med offentlige tilskudd, rammer fellesskapet og velferdsstaten sine finansielle velferdsmidler. Bruk av dette begrepet dekker godt velferdsprofittørens virksomhet.

Spørsmålet som trenger seg på er hvorfor stat og kommuner ikke produserer flere velferdstjenester i Norge i egen offentlig regi? Det vil faktisk bli langt billigere, viser nasjonal og internasjonal forsking, og er et bidrag til å redde den norske velferdsstaten for framtiden. Det er dette den rødgrønne byregjeringen i Oslo har tatt konsekvensen av med sin avvisning av nye private profittsøkende barnehager.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov