Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Spis kjøtt – eller ikke?

Jeg mener at også vi bønder skal ta behovet for redusert kjøttforbruk innover oss.

Utmark: Klarer vi å sende kua ut i utmarka igjen, får vi ikke bare sunnere melk og kjøtt, men også kulturlandskap og klimakutt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hilde Lysengen Havro
Utmark: Klarer vi å sende kua ut i utmarka igjen, får vi ikke bare sunnere melk og kjøtt, men også kulturlandskap og klimakutt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hilde Lysengen Havro

Jeg har i mange sammenhenger fått lov til å reise rundt om i verden. Siden jeg er genuint interessert i folk og deres liv så har jeg alltid forsøkt finne ut hvordan de lever – og levde, ikke minst hva de spiste. Det forteller mye om hva de ulike klimaer og jordsmonn har bærekraft til å produsere før alt ble en internasjonal smørje. Lokale matretter og matkulturer er alltid noe jeg etterspør enten jeg er i Nairobi, Brussel, Innsbruck, Barcelona, Roma eller Marrakech. Dette ut ifra en tankegang om at alt var bedre før! Nå ja, en sannhet med visse modifikasjoner kanskje, men det gjenspeiler uansett en livsstil som de fleste av oss anser som mer bærekraftig enn i dag med klimaendringer som resultat.

Selv er jeg oppvokst ved fjorden på Nordvestlandet hvor vi tradisjonelt hadde fisk som hovedmåltid 3–4 dager i uka, grøt lørdag og kjøttkaker eller hermetiserte koteletter på søndag, med påfølgende lapskaus dagen etter for å spise opp restene. Alle middager startet enten med en suppe eller ble avsluttet med en dessert, takket være min en mor som god husmor og ressursutnytter. Selv om vi hadde egne dyr og tilgang på kjøtt så var det en sjelden middagsvare og den ble dryga gjennom suppen og desserten.

Jeg er derfor svært bekvem med at vi bør redusere kjøttforbruket vårt her i Norge. Men aller mest har livet fortalt meg at da man måtte livberge seg av hva nærmiljøet skaffet av mat så var en bærekraftig matproduksjon svært forskjellig. Det vil man i høyeste grad se om man som turist rundt om i verden er nysgjerrig på lokale mattradisjoner. I de kulturer hvor man har en vekstsesong gjennom hele året er innslaget av grønnsaker og frukt mye større enn i klimaer med lange vintre. Men de aller fleste kulturer har likevel et innslag av kjøtt. Vi må også huske på at drøvtyggere bidrar med viktig næring til jorda og fruktbarheten gjennom møkk. Det er ingen tilfeldighet at de mest fruktbare områdene på kloden er skapt hvor millioner av drøvtyggere har vandret, beitet og gjødslet. I tillegg til en unik matjord gir slike områder også gunstige forhold for CO2-fangst.

Vi i Norge har bare 3 prosent dyrka jord og bare halvparten av dette er egnet til korn. Derimot er over 50 prosent av Norge beiteland. Innslaget av kjøtt i norsk husholdning er derfor naturligvis større enn f.eks. i India. Et ekstremt kjøttforbruk vil du finne i kulturer uten dyrkingsmuligheter for grønnsaker, slik som hos nomader med reinsdyr eller eskimoer. Jeg anser selvsagt deres kjøttforbruk fra reinsdyr, sel, hval og fisk som svært bærekraftig.

Jeg respekterer vegetarianere og veganere sine valg om å ikke spise dyr eller dyreprodukter, men vil aldri kalle et slikt kosthold for bærekraftig, spesielt ikke i vårt klima. Da tar jeg utgangspunkt i FN sine bærekraftsmål om å redusere sult og fattigdom i verden og at FAO nå nevner stadig oftere agroøkologi som er virkemiddel for å nå dette. I et agroøkologisk system skal hvert land i hovedsak produsere sin basismat på grunnlag av egne ressurser.

Jeg mener at også vi bønder skal ta behovet for redusert kjøttforbruk innover oss.

Annonse

Denne metoden er selvsagt en stor trussel for sterke handelsinteresser og fri handel. Det er vel også hovedgrunnen for at det går sakte å få implementert metoden i politiske organer. Men alle erfaringer viser at der hvor internasjonal kapital slipper til i landbruket så mister lokale bønder og myndigheter herredømme over egne arealer, og resultatet er ofte utarming av jorda og at maten ender på et internasjonalt marked, samtidig som de lokale markedene kollapser. Sult og fattigdom øker lokalt og utløser først nasjonal migrasjon inn til de store byene og slummen, for i neste omgang å ende i migrasjon over landegrensene, bl.a. over Middelhavet til Europa.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag deltar i et klimaprosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd og gjennomført av svenske forskningsinstitusjoner. Der forsøker man å se hvordan matproduksjon i de nordiske land kan skje i hovedsak på egne ressurser; altså etter agroøkologiske prinsipper og hva det medfører av endinger i landbruksproduksjonen og konsekvensene for klimagassutslipp fra landbruket. Det scenarioet hvor vi bruker utmarksbeiter og tillater at en del av dyrka jorda blir brukt til vinterfôr for drøvtyggere gir en høyere matproduksjon enn om man bruker all tilgjengelig dyrkajord til grønnsaker, korn, frukt og bær. Men også dette scenarioet forutsetter en reduksjon av kjøttforbruket vårt i forhold til i dag. Rapporten blir offentliggjort i løpet av høsten.

Jeg mener at også vi bønder skal ta behovet for redusert kjøttforbruk innover oss. Men enda viktigere er det at vi får startet en debatt om hvordan vi skal produsere kjøttet i Norge. Dersom vi klarer å få forbrukerne til å prioritere sunn mat og bærekraftig produksjon kombinert med god dyreetikk så tror jeg det blir mulig å få all produksjon av norsk kjøtt på norsk grasarealer. Kanskje gir det høyere pris. Jeg opplever at forbrukeren er villig til å betale mer for maten om de også får en oppfatning om at den produseres på en mer bærekraftig måte og er et sunnere produkt. I tillegg avhenger det også av hvor stor den politiske viljen er til å støtte en slik produksjon gjennom overføringer til landbruket.

Stikkordet er hvor intensiv vi ønsker matproduksjonen skal være og hvor mye soya vi har moral til å suge ut fra arealer i Sør-Amerika hvor vi har bidratt til å ta land fra lokale bønder. De blir tvunget til et liv i fattigdom i slummen som følge av våre behov for billig protein til norske melkekyr. Klarer vi å snu dette og sende kua ut i utmarka så får vi ikke bare sunnere melk og kjøtt, men vi får igjen et kulturlandskap og seterdaler som alle vil sette pris på, samtidig som vi får igjen balanse i kjøttforbruket vårt. Og aller best, vi reduserer klimaskadelige utslipp og bidrar til en tryggere verden også for våre barn og barnebarn.

Neste artikkel

Dansk slakterigigant satser på plantebaserte proteiner