Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Små bruk – store muligheter

På tross av at norsk landbruk fortsatt har en småbruksstruktur, og at en stor andel av oss bønder er småbrukere, hører vi knapt med i den fremtidsrettete delen av jordbruket, skriver småbruker Ole-Jacob Christensen.

Mangfold: Småbrukenes rolle i norsk jordbruk synes å være glemt i regjeringens jordbruksmelding, skriver Ole-Jacob Christensen. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Småbruk er et ord man knapt risikerer å møte i regjeringens nye landbruksmelding "Endring og utvikling, en fremtidsrettet jordbruksproduksjon". På tross av at norsk landbruk fortsatt har en småbruksstruktur, og at en stor andel av oss bønder er småbrukere, hører vi knapt med i den fremtidsrettete delen av jordbruket.

Endring betyr effektivisering, effektivitet, produktivitet, strukturendringer og liberalisering, for å bruke noen av honnørordene i meldingen. Utvikling vil for de fleste småbrukene bety avvikling.

Småbruket er med andre ord lite verdsatt av dagens regjering. Kanskje noe overraskende i en situasjon der stadig flere kommuner ser på nettopp disse brukene som en unik ressurs for å skaffe ny bo- og sysselsetting. 500.000 nordmenn har ifølge meningsmålinger lyst til å bosette seg på et småbruk. For de aller fleste er nok dette en vag drøm, men hvis ti prosent av drømmerne gjør drøm til virkelighet, vil antall nye småbrukere overstige dagens antall bønder (ca. 40.000), og hvis en prosent av de potensielle småbrukerne flytter på landet og setter spaden i egen jord, tilsvarer det fem ganger flere enn de bøndene som legger ned årlig. I tillegg realiserer mange drømmen om å dyrke egen mat ved å skaffe seg parsellhager eller å bli andelsbønder.

Småbruket tilhører derfor ikke bare fortida, slik landbrukspolitikerne - fra de fleste partier – synes å mene. Større uavhengighet, mulighet for å produsere mer av det man forbruker, nærhet til naturen, frihet til å disponere egen tid – mange av disse mulighetene som småbruket gir, hører tvert imot til et moderne prosjekt som mange kjenner seg igjen i.

For de fleste potensielle småbrukere, er manglende kunnskap og erfaring det største hindret i å komme videre. Valdreskommunene Vang og Vestre Slidre har tatt tak i dette, og setter nå i gang et prosjekt der kommunene ikke bare kartlegger ledige bruk, men tilbyr erfarne mentorer til nybøndene.

Kan det likevel være en framtid for små bruk? Neppe som kopier av de store. Når landbrukspolitiske virkemidler forsøker å presse småbrukene til å delta konkurransen med de store, til å investere langt over det egen jord kan bære eller ved å kompensere manglende areal med kjøp av tilleggsjord og kraftfôr, nuller man nettopp ut det som kunne vært de små brukenes styrke.

Småbrukenes konkurransefordel – for å bruke regjeringens egen dialekt – er at de er et alternativ til industriell, tungt forgjeldet drift. De er fleksible og allsidige, der de store må satse på monokultur. De kan drives uten store investeringer, er lite avhengige av å kjøpe innsatsmidler utenfra, og driftsformen gjør det mulig å utnytte brukets tilliggende herligheter som tømmer til eget bruk, ved, fiske, bærsanking osv. – eller til å kombinere gårdsdriften med andre yrker.

«Vi burde bli flinkere til å dra fordel av dette mangfoldet, framfor å se på det som en ulempe.»

Annonse

Et småbruk kan være så mangt, men tradisjonelt defineres det ofte som bruk med mellom 5 og 100 dekar dyrket mark – altså noe for enhver smak! Selv driver jeg et bruk med litt under 50 dekar i Valdres, har fire melkekyr og litt bær og poteter for salg, i tillegg til at vi dyrker epler og grønnsaker til eget bruk. Det viktigste salgsproduktet er hjemmeystet ost. Slik har småbruket blitt et heltidsbruk. Dette bruket kunne naturligvis ha vært drevet på mange andre måter. Hvis jeg hadde ønsket å ha full jobb utenom, kunne jeg hatt et 50-talls sauer og mekanisert driften mer. En god løsning hvis målet er å holde jorda i hevd med matproduksjon, men å hente inntekten utenfra.

Hvis vi ville kombinere sau med større inntekt fra gården, kunne vi ha redusert kostnadene med mindre mekanisering og foredlet kjøttet selv til spekemat; omtrent halvparten av et saueslakt kan bli pinnekjøtt og fenalår, og betyr omtrent en firedobling av verdien av slaktene i forhold til å levere dem til slakteriet. Eller vi kunne ha plantet mer bær, dyrket grønnsaker for salg – kulturer som gir en langt høyere inntekt – men også mer arbeid – per arealenhet enn husdyrhold.

Selv med de klimatiske begrensningene som fins i en fjellbygd, er mulighetene nesten ubegrenset. Et gårdsbruk er et møte mellom gårdens ressurser, bygninger menneskene som driver gården. Dette gir mange kombinasjonsmuligheter! Langt mer spennende enn den ensidige «(u)tviklingen med større driftsenheter, høyere produktivitet» som regjeringen skisserer i landbruksmeldingen.

Norge er et allsidig jordbruksland. Topografi og klima varierer fra bygd til bygd. Vi burde bli flinkere til å dra fordel av dette mangfoldet, framfor å se på det som en ulempe. Standardargumentet som møter nyskapere i landbruket; «ikke alle kan drive med.ysting, gårdsbrygging, safting, sylting, direktesalg osv.» hviler på den feilslutningen at «det ikke alle kan drive med, bør ingen drive med».

Vi burde tenke omvendt: Bare ved å åpne for mer mangfold, kan vi få brukt ressursene som ligge i norsk landbruk, gi nytt liv til bygdene, og gi flere anledning til å realisere småbruksdrømmen.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov