Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slik kan sjølforsyninga økes

Norsk Bonde- og Småbrukarlag gjør i helga alvor av sin påstand om at jordbrukspolitikken ikke handler om bøndene, men om det samfunnsoppdraget som næringa har på vegne av fellesskapet.

Når laget på landsmøtet debatterer politisk plattform kommer NBS med et nytt og konkret mål for jordbrukspolitikken: Sjølforsyninga skal økes fra 40 til 50 prosent, korrigert for importert kraftfôr.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet jobber i retning av lignende mål. Sjølforsyning, beredskap og samfunnsoppdrag står igjen sentralt i debatten om norsk jordbruk. Og det er bra, for norsk jordbruk ødelegges nå av overproduksjon og lav sjølforsyning. For mye mat, for lite fôr.

Økonomien i næringa er på bristepunktet når en mer og mer kostbar produksjon skal møte sin finansiering i et metta marked som gir stadig fallende priser. Beredskapen svekkes.

Istedenfor å importere fôr og produsere for mye, må vi altså bruke egne arealer, øke sjølforsyninga og produsere mindre. Dette er krevende: Måten vi produserer mat på må endres. De som ønsker økt sjølforsyning og bedre økonomi i et ressurstilpassa jordbruk, må også evne å fremme en jordbrukspolitikk som støtter produksjonsmåter som bidrar til dette målet. Hos store, og hos små. Ja, hos alle.

Det første store dilemmaet som møter oss i spørsmålet om økt sjølforsyning er dette: Hvordan øke arealbruken i Norge uten at dette gir overproduksjon? Historisk erfaring tilsier at man ikke kommer forbi spørsmålet om prisforholdet mellom kraftfôr og gras, altså kraftfôrprisens rolle. Så hvordan kan en slik endring skje?

La oss ta utgangspunkt i et mjølkebruk på Vestlandet med en kvote på 160.000 liter, 22 kyr, som under dagens regime har et driftsresultat på 360.000 kroner per år. Gjennomsnittlig kraftfôrforbruk er 2500 fem per ku per år.

Norge er blant de landene i Europa med høyest kraftfôrforbruk per mjølkeku, blant anna fordi kraftfôr er gjort billigere enn gras. Årlige utgifter til kraftfôr med denne rasjonen vil være på om lag 210.000 kroner årlig på vårt eksempelbruk.

Vi antar at kraftfôrprisen øker med 1 krone fra dagens 3,8 til 4,8 kr/FEm (fôrenhet pr ku pr dag). Mjølkebonden responderer med å halvere kraftfôrforbruket per ku fra 2500 FEm/ku til 1250 FEm/ku i året.

Dette betyr at tilskudd per kilo og liter, geografi og bruksstørrelse, må byttes ut med støtte til god agronomi og bærekraftige produksjonsmåter som gir bedre sjølforsyning.

Annonse

Totalt betyr dette at utgifter til kraftfôr reduseres med nesten 80.000 kroner per år. Mjølkeytelsen per ku reduseres med 1000 liter per år, fra et gjennomsnitt på 7500 liter per ku per år, til 6500 liter per ku per år. Totalt utgjør dette en redusert mjølkeproduksjon på om lag 22.000 liter mjølk per år. Med en mjølkepris på fem kroner per liter, så vil det økonomiske tapet i redusert mjølkemengde utgjøre om lag 110 000 kroner.

På den ene siden sparer bonden 80.000 kroner (redusert kraftfôrforbruk), mens på den andre siden taper den samme bonden 110.000 kroner (redusert mjølkemengde). Med en økning i mjølkeprisen på 45 øre liter, vil bonden totalt sett komme bedre ut økonomisk enn i dag. Mindre kraftfôr, mer arealbruk, mindre mjølk. Bedre økonomi.

Hva en slik endring vil utgjøre i ekstra fôrbehov, vil sjølsagt variere mye. Men vi antar at det ved en slik omlegging av fôrregime som er skissert ovenfor, vil gi et behov for om lag 30 ekstra rundballer i året. Evt flere døgn på beite og færre rundballer. Dette vil som sagt variere stort. For noen vil dette enkelt kompenseres med mer areal, noe nydyrking, noe med grøfting, noen med bedre avlinger, noen andre med mer beiting osv. Fokuset vil flyttes fra volum til jord.

Kombinert med økt kraftfôrpris, som er nødvendig for å øke arealbruk uten overproduksjon, er det også aktuelt å diskutere en ordning for kraftfôrrabatt. Dette er en ordning som kan være begrensa til fôrseddel per dyr, og tak per bruk, eller areal, dyr, geografi osv.

I vårt eksempelbruk kan vi for enkelhets skyld si at moderat forbruk av kraftfôr premieres (for eksempel 1800 FEm/ku/år opp til 20 kyr). Innenfor dette er man tilgodesett med en kraftfôrrabatt. Mens kraftfôrforbruk over dette er ikke tilgodesett.

For å støtte opp om en slik endring i produksjonsmåter, der formålet altså er erstatte importerte fôrenheter med egenproduserte fôrenheter, for slik å øke sjølforsyninga uten å bidra til overproduksjon, må også tilskuddssystemet endres.

Vi må bort fra et volumbasert støttesystem til å støtte praksis og produksjonsmåter som gir god agronomi, bedre avlinger og bedre sjølforsyning. Her må det tenkes nytt. Helt nytt, fordi dagens system er volumbasert, og ikke fokusert på produksjonsmåter.

Dette betyr at tilskudd per kilo og liter, geografi og bruksstørrelse, må byttes ut med støtte til god agronomi og bærekraftige produksjonsmåter som gir bedre sjølforsyning. Dette kan være å høste brattlendte arealer, nydyrking, utmarksbeite, evig eng, vekstskifte, tiltak mot jordpakking, grøfting, nydyrking, setring, ekstra lang beitetid m.m. Samtidig må det innføres en maksimalgrense, et tak, på tilskudd per bruk.

Det er noen forbehold i tallene som her presenteres. Intensjonen er klar: Å legge til rette med virkemidler slik at i sum vil de som har en ressurstilpassa produksjon, som produserer på en måte som styrker sjølforsyninga, erstatter importerte fôrenheter med egenproduserte fôrenheter, belønnes.

Det er nødvendig hvis sjølforsyninga skal økes.

Neste artikkel

Hugsar du Blåmann?