Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi ikke bry oss om handelsavtaler?

Handelsavtaler skal ikke bare gjøre handel mellom land enklere og billigere. De skal ikke bare bidra til økt økonomisk vekst. De bør også bidra til å bygge et bedre samfunn for både arbeidstakere og forbrukere.

Sosial utvikling: Ceta-avtalen mellom EU og Canada, signer av den kanadiske statsministeren Justin Trudeau og den tyske presidenten Joachim Gauck, skal sikre sosial utvikling og beskyttelse av miljøet, skriver Svein Roald Hansen. Foto: Adrian Wyld / AP / NTB Scanpix

Debatten om handelsavtaler blir ofte unyansert og gir et feilaktig bilde av hva disse avtalene er og ikke er. Noen er dyptgripende og omfattende. Andre er små, enkle og regulerer bare handel med varer mellom to land.

Den mest omfattende og dyptgående handelsavtalen som finnes, er EU-samarbeidet om det indre marked. Her er det ikke bare tollbarrierene mellom landene fjernet. Det er felles regler og felles standarder for forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhetskrav i produksjon, bygg og anlegg, like konkurranseregler osv. Dette skaper like konkurransevilkår for bedriftene og større trygghet for forbrukere og arbeidstakere. Ett eksempel: Over hele Europa ser vi de samme stillasene og sikkerhetstiltakene på byggeplassene. Felles standarder og regelverk hindrer bedrifter i å profittere på dårligere forhold.

I den andre enden er eldre handelsavtaler som stort sett regulerer tollsatser på salg av varer, som regel en tidsramme for å avvikle disse og eventuelt kvoter for områder hvor den ene avtaleparten har behov for beskyttelse.

I debatten på NRK om handelspolitikken nylig sa Senterpartiets Liv Signe Navarsete at handelsavtaler som «regulerer det som skjer på grensen er bra». Men hvis avtalen «regulerer interne forhold i landene, er det skadelig».

Det er en holdning som jo vil innebære at vi ikke skal bry oss om forholdene for arbeidstakere i fattige land, som daglig kjenner på kroppen hvordan det er å jobbe uten noen faglige rettigheter og anstendige arbeidsvilkår. At vi skal lukke øynene for at bedrifter i disse landene kan drive uten krav om miljøhensyn.

Det er en uholdbar politikk og misforstått utslag av selvråderettens logikk. Det er bred enighet i Norge om at norsk politikk skal være forankret i folkeretten og bygge på internasjonalt forpliktende samarbeid. Dette er en lang linje i norsk politikk, som bygger på den grunnleggende tanke at spesielt de mindre landene er tjent med en verden bygget på internasjonal rett, konvensjoner og med institusjoner som kan løse tvister oss imellom.

Dette bør også gjelde på det handelspolitiske området. Derfor skal vi stille krav i handelsavtaler om at ILO-bestemmelsene overholdes og miljøhensyn skal tas. Slik kan handelsavtalene bidra til en bedre beskyttelse av miljø, arbeidstaker- og menneskerettigheter. Derfor har Norge jobbet lenge for at også Efta skulle ha krav om miljøhensyn og krav om arbeidstakerrettigheten som egne kapitler i våre handelsavtaler. Det er ikke skadelig. Det er bra.

Derfor skal vi stille krav i handelsavtaler om at ILO-bestemmelsene overholdes og miljøhensyn skal tas.

Annonse

I en av de siste vi har ratifisert, avtalen med Guatemala, er det krav om at landet etterlever forpliktelsene i ILO-konvensjonene om arbeidstakerrettigheter og bærekraftig forvaltning av skog. Avtalen inneholder bilaterale mekanismer for konsultasjoner om hvordan landene etterlever sine forpliktelser på disse områdene. Vi bryr oss om forholdene arbeidstakerne har i Guatemala.

Et annet eksempel er handelsavtalen mellom Efta-statene og Serbia. I avtalen bekrefter partene blant annet sitt engasjement og respekt for miljøhensyn, grunnleggende menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Vi bryr oss om disse forholdene i Serbia.

Det samme finner vi i avtalen mellom EU og Canada (Ceta), hvor målsettingen er at handelsavtalen skal bidra til å sikre at den sosiale utvikling og beskyttelse av miljøet skal forsterkes gjennom landenes økonomiske utvikling. For å overvåke at dette ikke bare blir ord på papiret, men realiteter i praksis, gis sivilsamfunnet, fagbevegelse, næringslivsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner en viktig rolle i å overvåke dette.

Da Norge skulle ratifisere handelsavtalen med Colombia, protesterte sivilsamfunnsorganisasjoner på grunn av situasjonen i landet, borgerkrigen og forfølgelse av bl.a. faglige tillitsvalgte. Resultatet ble en sideavtale om en sosial dialog. Den første dialogen fant sted i fjor høst da arbeidsministeren fra Colombia besøkte Norge. Vi bryr oss om forholdene i Colombia.

Alt dette er elementer i handelsavtaler som på en eller annen måte legger føringer på den nasjonale politikken. Det legger en minstenorm på standarder. Det reiser krav om anstendige arbeidsvilkår, at det tas miljøhensyn og at menneskerettigheter ivaretas.

Slik kan handelsavtaler ikke bare gjøre handel med varer og tjenester mellom land enklere og billigere. De kan også være med å bygge et bedre samfunn for både arbeidstakere og forbrukere i land som økonomiske og sosialt henger etter, og det kan bidra til en bedre beskyttelse av miljø og menneskerettigheter.

Neste artikkel

– Brexit en advarsel til norske EØS-motstandere