Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi bevare "bærebjelkene"?

Det trengs en ny jordbrukspolitikk fordi målene ikke nås med dagens virkemidler. Men istedenfor å diskutere ny kurs, får bøndene beskjed om å bevare bærebjelker.

Status quo: Norsk jordbruk er i alvorlig trøbbel, og jordbrukets kampstrategi er status quo, skriver kronikkforfatterne. Foto: Siri Juell Rasmussen

Det advares mot å tenke nye tanker. Fordi i norsk landbruksdebatt jobber man etter læresetningen «alt kan bare bli verre». Konklusjonen er derfor ferdigskrevet: Vi må ta vare på det vi har, det er farlig å diskutere løsninger. Fordi; alt kan bare bli verre.

Så mens nye tanker om jordbrukspolitikk skal stappes ned på krukka igjen, så skal næringa stå samla. Vi skal verne, ta vare på, bevare og videreføre «bærebjelkene i den norske landbruksmodellen». Virkemidlene har blitt selve målet. Jordbruket skal hegne om importvern, samvirke, jordbruksforhandlinger og lovverket. Da skal det ordne seg.

Men hvordan står det til med bærebjelkene i den norske landbruksmodellen?

La oss begynne med importvernet: Man snakker varmt i jordbruket om importvern, mens det er ingen som snakker om at handlingsrommet i importvernet ikke benyttes. Handlingsrommet i importvernet praktiseres i dag slik at produsentprisene holdes lave for at volumene skal være høye. Konsekvensene av denne prioriteringen er fokus på store volum og lave priser.

I tillegg fører dette til et skyhøyt kraftfôrforbruk som gir lavere egenproduksjon av fôr, gjengroing, økt kraftfôrimport og svekka sjølforsyning.

Handlingsrommet i importvernet er større enn det gis inntrykk av innad i jordbruket. I Stortingets innstilling S nr. 65 (1994–1995, «tilslutning til WTO-avtalen»): 2.1.2.3 Tollberegningsgrunnlaget, heter det: «I hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes”.

Og på side 60 i regjeringas landbruksmelding står det: «Hensynet til forbrukerne og forholdet til våre handelspartnere tilsier at det ikke vil være aktuelt å benytte handlingsrommet i WTO til å øke tollsatser». Stikkordet er «benytte handlingsrommet».

Jordbruket kan ikke hegne om importvernet i tida framover hvis man innad i jordbruket ikke har tenkt å synliggjøre hva handlingsrommet kan brukes til.

Bærebjelke nummer to: Samvirke og markedsregulering. Få aktører er sterkere pådrivere for sentralisering og volumfokus enn samvirkene. Både i deres innspill til jordbruksforhandlingene og i praksis, er det et ensidig fokus på volum. Billig kraftfôr, investeringsstøtte, volumrabatter og økte budsjettmidler til å finansiere volumer av billigmat.

Få aktører er sterkere pådrivere for sentralisering og volumfokus enn samvirkene.

Annonse

Anleggene sentraliseres og bygges om med en kostbar produksjonskapasitet som i seg sjøl fungerer som en pådriver for ytterligere volumfokus som har gitt overproduksjon og prisfall.

Bønder får beskjed om å kjempe for å bevare bondeeide samvirker. Men det skal ikke stilles noen krav eller diskutere hva disse bondeeide samvirkene skal gjøre eller bruke makten sin til. Er samvirkene en aktør som sier noe om hva de vil? Tilbyr de en alternativ kurs til overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning? Eller har de blitt pådrivere for utviklingen?

Bærebjelke nummer tre: Budsjettstøtte og jordbruksforhandlinger. I jordbruksforhandlingene har jordbrukets egne organisasjoner store muligheter for å si noe om hva de vil, og hvordan de vil prioritere jordbrukspolitikken. Istedenfor å bruke budsjettmidler til å finansiere politiske formål og støtte opp om samfunnsoppdraget, krever bøndene sjøl at tilskuddene fra staten brukes til å forsterke markedssviktene.

Tilskudd skal finansiere et volum det ikke er avsetning for i markedet. Kraftfôret subsidieres med lave kornpriser og flere hundre millioner kroner i nedskriving slik at det har blitt billigere enn gras.

I jordbrukets lederkretser har det blitt viktigere å hegne om avtaleinstituttet, enn å se hva man faktisk oppnår. Enhver diskusjon om budsjettmidler og jordbruksforhandlinger imøtegås med påstander om at «avtaleinstituttet settes i spill». Stortingspolitikerne settes på sidelinja. Jordbrukspolitikken blir av og for bøndene.

Bærebjelke nummer fire: Juridiske virkemidler. Reguleringer (priser, produksjonsomfang, drift, eiendom m.m.) av jordbruket er en kombinasjon av plikter og rettigheter. Det er for eksempel privat eiendomsrett, men plikter til drift og bruk. Dette lovverket avhenger av at det er personer, og ikke selskaper, som står som eiere og driver av jordbruksjord.

Lovverket er i rask oppløsning. Sentrale aktører innenfor jordbruket fremmer en stordriftspolitikk som innebærer en betydelig økonomisk og personlig risiko for eiere av jordbruksjord. En risiko som på sikt ikke kan eller bør bæres av personer, og fremmer selskapsorganisering. Kvoter og produksjonsreguleringer settes under press.

Realiteten er denne: Norsk jordbruk er i alvorlig trøbbel, og jordbrukets kampstrategi er status quo. En defensiv kamp om bærebjelkene i norsk jordbruk, er null verdt hvis jordbruket sjøl ikke evner å si hva man vil bruke disse bærebjelkene til. Særlig når jordbruket sjøl har glemt den viktigste bærebjelken i norsk jordbrukspolitikk: Bruk av jord i Norge.

Neste artikkel

Oppslutninga om Sp aukar massivt blant norske bønder