Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rewilding Norway?

Norsk miljøforvaltning fører sin egen rovdyrpolitikk uavhengig av Stortinget.

Er norske miljøbyråkrater ideologiske rovdyrtilhengere? Ja, hevder kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Stortinget vedtar politikken, og regjeringen skal gjennomføre det som er vedtatt. Det er statsministerens ansvar å holde styr på sine statsråder, og det er Stortingets ansvar å påse at regjeringen gjennomfører vedtatt politikk.

Norske politikere har ansvar for norsk rovdyrpolitikk. Norske politikere kan derfor om de ønsker det, vedta at vi IKKE skal ha noen målsetting om ynglende store rovdyr i Norge. De kan si opp Bernkonvensjonen om de ønsker det, eller de kan benytte seg av de unntaksbestemmelser som der finnes i forhold til folk og landbruk. Om naturmangfoldloven gir en uønsket retning, kan de endre den. Norsk rovdyrpolitikk er og blir Stortingets ansvar.

Norsk rovdyrpolitikk forvaltes av miljøforvaltningen, under ledelse av Klima- og miljødepartementet. Der har det utviklet seg en sterk kultur som ønsker seg et Norge fullt av store rovdyr. Engasjementet til fordel for rovdyr er svært stort, og forståelsen for de problemer store rovdyr skaper for husdyrhold og andre interesser, er totalt fraværende. Forvaltningens folk har skrevet Stortingets rovdyrmeldinger, noe meldingene selvsagt bærer preg av. Forvaltningen har alltid klart å legge inn nok djevelens detaljer til at de har noe å ta tak i for å forsvare sin politikk etter at den er vedtatt av Stortinget. Stortinget har ønsket å føre det de selv tror er en balansert politikk, og har gitt klare meldinger om dette i vedtaks form. Vi snakker om todelt målsetting; både rovdyr og husdyr. Og vi snakker om rovviltforlik, hvor det står at det ikke skal være rovdyr som utgjør et skadepotensial i de prioriterte beiteområdene.

Det var selvfølgelig verken særlig demokratisk eller noen støtte til eiendomsretten at man innførte rovdyrområder hvor rovdyra skulle ha prioritet. Dette har ført til omfattende nedleggelser av beiting og også av husdyrbruk. Mange opplever også store belastninger på høstbart vilt og tilsvarende inntektstap. Det meste av dette uten at rettigheter er erstattet. Så kommer tap av livskvalitet i tillegg. Den betyr mye for den som opplever belastningen. Individets rettigheter i en rettsstat føles totalt overkjørt.

Miljøforvaltningen fører sin egen politikk, og har gjort det i årtier. Den er ikke særlig todelt. Det begynner å vise igjen i norsk beitebruk. Slik jeg opplever det, saboterer miljøforvaltningen etter beste evne effektive uttak av rovdyr. Det gis som regel avslag på søknader om felling før beitesesongen. Skadene kommer når dyra slippes, og samfunnet bruker i en del tilfeller store beløp på vanskelige fellingsforsøk i beitesesongen – på dyr som kunne vært felt gratis tidligere på året.

Annonse

Ofte lykkes fellingen ikke i det hele tatt. Og da har forvaltningen oppnådd hensikten. Noen ganger lykkes den etter store anstrengelser og mange timer. Kostnadene er store, og det kan være omfattende skader på beitedyr. Helt unødvendig. Etter flere tiår som berørt av rovdyrpolitikken, sitter jeg igjen med null tillit til forvaltningen. Mitt inntrykk er at sannheten forvaltes litt omtrentlig. Rovdyr telles med gaffel, og når alle vet at det er mer enn nok av dem i forhold til vedtatte bestandsmålsettinger, er forvaltningen på jakt etter nye måter å telle på, slik at antallet går ned på papiret.

De som har blitt berørt, har skreket høyt. For det er et helvete.

Over store deler av landet har rovdyrfronten med store skader over årtier beveget seg østfra og vestover. De som har blitt berørt, har skreket høyt. For det er et helvete. De som ikke er berørt, skjønner ikke helt problemet. Men de priser seg lykkelig over at de ikke bor i et område hvor det skal være rovdyr. Når de først berørte gir opp, flytter rovdyra etter maten, og nye områder får store problemer. Da blir det på nytt skrik og skrål.

Men de som ble berørt først, har allerede brukt kreftene på å slåss. De har gitt opp, og de orker ikke mer. De som ikke er berørt ennå, skjønner fortsatt like lite. Sånn har rovdyrfronten flyttet seg, og sånn flytter den seg videre. Forvaltningen strammer tommeskruer ytterligere ved at de gir avkortninger i erstatning for rovdyrdrepte dyr. Slik kveler de saueholdet og annen utmarksbruk, villet og effektivt.

Miljøforvaltningen følger på ingen måte Stortingets vilje. Det nektes felling ikke bare av potensielle skadegjørere i prioriterte beiteområder. Det nektes også skadefelling av dyr som allerede har gjort stor skade i prioriterte beiteområder. Dette under henvisning til at bestandsmålet ikke er nådd, eller hvilke andre kreative unnskyldninger man måtte ha. Vi ser nå at det etter hvert blir umulig å drive med beitedyr i store områder som er prioriterte beiteområder.

Hvis utviklingen får fortsette, blir det slutt på all utmarksbeiting i Norge. Er det det Stortinget vil? Beiting er økologisk fornuftig, det er god dyrevelferd, og det er svært fornuftig i en matproduksjonssammenheng. Vi kan få bruk for den maten før vi aner. Og tro ikke at omlegging til storfe løser problemet. I flere områder begynner vi nå å få en skadehistorikk på at ulv og bjørn har drept storfe. De dreper både kalver og voksne dyr. Og de kan være ubehagelig nærgående der folk bor og driver med husdyr.

Min mistanke er at miljøforvaltningen har en romantisk drøm om "rewilding Norway"". Jeg ser ikke romantikken i dette. Da blir det ikke plass til andre interesser i utmarka. Dersom Stortinget ønsker at Norges fantastiske beiteressurser skal brukes og kulturlandskapet pleies, er det på tide at miljøforvaltningen korrigeres betydelig. Det haster!

Neste artikkel

NJFF-leder om lisensjakt innenfor ulvesonen: – De færreste forstår omfanget