Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Regjeringens tomme regioner

Opposisjonen på Stortinget bør se til Frankrike for å finne argument og modellbruk som fyller de «tomme» regionene med oppgaver, skriver professor Noralv Veggeland.

Se til Frankrike: Den norske regjeringen bør la seg inspirere av Frankrikes modeller for regioner og kommuner. Foto: Colourbox

Parallelt med den nye kommunereformen vil regjeringen dele inn Norge fra 19 fylker til i 10-11 nye, store regioner. Problemet før endelig vedtak fattes i Stortinget er at ingen oppgaver er foreslått lagt til disse stor administrative regionene.

Det er jo fantastisk. Stortinget har egentlig ikke noe grunnlag å fatte beslutninger på. Med god grunn mistenker opposisjonen at regjeringen på sikt ønsker å gjøre dette demokratiske mellomnivå overflødig, for så å avvikle det som ledd i sin udemokratiske forenklingspolitikk. Lokalt demokrati skal ofres på effektivitetsalteret.

Slik tenkes det ikke politisk i land tilhørende Kontinental-Europa. Her tror man derimot på regional utviklingskraft og lokaldemokrati. Det er bare i den angloamerikanske delen at det tenkes motsatt med unødvendighet og mer effektivitet som begrunnelse.

Begrepet «region» brukes oftest om et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel bestå av flere kommuner, men kan også være en landsdel.

Mange land i Europa bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet – større enn kommunen, mindre enn nasjonen og som alternativ til for eksempel département (Frankrike), provins Nederland), amt (Danmark). Prosessen omtales som den nye regionalismen. Nå synes det som om Norge formelt er kommet etter

Regionbegrepet kan altså brukes om større administrative enheter og som erstatning for fylker/fylkeskommuner. Men begrepet brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at de har administrative bånd som knytter dem sammen.

Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Byregioner er slike funksjonelle regioner, og har et sterkt fokus fra de to nyliberal og angloamerikansk-inspirerte regjeringspartiene i sine negative regionalpolitiske vyer om demokrati.

Den nye regionalismen, som har utviklet seg siden 1980-årene i Europa, bygger på tankegods som inneholder; (1) det empiriske fakta om at ”regionen” er ”smeltedigelen” som staters økonomiske utvikling hviler på; og (2) den normative bias at ”regionen” bør settes i sentrum for et utvidet lokaldemokrati, være en tjenesteprodusent og med økonomiske utviklingsoppgaver. Kommunene kan gjerne være små og mellomstore, med ansvar for å ta seg av lokal velferd og personlige nærhetstjenester.

Frankrike har fulgt den nye regionalismens utviklingsbetingelser, og institusjonalisert en ordning med ”Contrat de plan – État et Regions” i 1982, dvs. et system med at staten og regionene forhandler om planinitiativ, utviklingsoppgaver, fordeling og finansiering som resulterer i delvis juridisk forpliktende plankontrakter om omforente løsninger og tiltak.

Kontraktene hadde i sin tidligste fase på 1990-tallet en varighet på 5 år, men nå har man gått over til å bruke samme varighet som programperioden til EUs Strukturfond på 6 år.

Regionbegrepet kan altså brukes om større administrative enheter.

Annonse

Alle de nå 12 regionene i Frankrike inngår slike plankontrakter med staten, altså ikke bare de deler av landet som har utviklingsproblemer og derfor er prioritert i statlig regionalpolitisk sammenheng. Men målsettingen er klar, det dreier seg om å skape en effektiv strategi rettet mot regional ubalanse, og særlig mot den sterke veksten i Paris-området og i andre større byregioner.

Organisasjonsmessig betyr regionalisering i Frankrike at mellomnivået – de statlige ”département” (fylkene) ledet av en prefekt (fylkesmannen i Norge) som det er 96 av – er blitt reorganisert. De 96 departementene er blitt til 12 regioner som alle styres ved direkte valg av folkevalgte forsamlinger. Hver region har fått sin egen selvstendige beskatningsrett.

I tillegg til de 12 regionene skrives det også plankontrakter med 4 franske oversjøiske områder, slik at det totale antallet er 16. De mange store og små kommunene, 33.000 i alt, består.

Om plankontraktene uttalte i 2001 daværende norske Statskonsult (nå Difi) seg svært positivt om den franske regionreformen. Statskonsult påpekte betydningen av desentralisering ved at staten og regionene får et delt ansvar for plan- og utviklingsoppgaver som tidligere var fullt ut statlige.

De franske regioners bidrag til plankontraktene skaffes til veie gjennom skatter og avgifter, og statlige bidrag. Til prosjektprogrammene trekkes også inn privat deltakelse og finansiering i offentlige-private partnerskap, som også er avtalebaserte. I tillegg kommer også EU-finansiering fra Interreg-programmet eller andre kilder når det er aktuelt.

Et sentralt element i arbeidet med plankontraktene er forhandlingene som føres mellom staten, representert ved Prefekten, og regionen, representert ved presidenten i den folkevalgte regionforsamlingen. Disse to signerer kontrakten når den er ferdig forhandlet. På nasjonalt nivå koordineres arbeidet gjennom en interdepartemental plankommisjon ledet fra Statsministerens kontor.

Den nasjonalpolitiske prioriteringen av den enkelte region avspeiles i statens bidrag til plankontrakten i forhold til den enkelte regions kapasitet. Dette for å utjevne skjevheten mello sentrum-periferi. For noen år tilbake utgjorde statens bidrag 39 prosent av totalen i region Ile de France, som er den mektigste regionen med hensyn til egne utviklingspotensial, og 63,5 prosent i Limousin, som er den svakeste regionen.

Plankontraktene innebærer altså asymmetrisk i den geografiske fordelingen av støtteordninger. Denne differensieringen utgjør en svært viktig del av statens utjevnings- og utbyggingspolitikk i Frankrike.

Opposisjonen på Stortinget bør se til Frankrike for å finne argument og modellbruk som fyller de «tomme» regionene med oppgaver.

Neste artikkel

Raser mot Mæland etter at Preikestolen havnet i annen kommune