Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Råstoffet til det grønne skiftet

Til neste år er det 375 år siden de første funn av kobber i Røros. Elektrifisering krever mer enn gode intensjoner. Det trenger også kobber.

Å gjenvinne kobber er ikke nok, vi må grave opp mer om behovet skal dekkes, skriver kronikkforfatteren. Foto: Alberto Giacomazzi / Mostphotos
Å gjenvinne kobber er ikke nok, vi må grave opp mer om behovet skal dekkes, skriver kronikkforfatteren. Foto: Alberto Giacomazzi / Mostphotos

Alt som skal elektrifiseres, trenger kobber, og kobber er et helt uunnværlig metall i det grønne skiftet. Kobber har mange anvendelser, men 75 prosent av det kobber som utvinnes benyttes for transport av strøm i en eller annen sammenheng. Derfor er også behovet for kobber økende.

Mellom 1900 og 2014 har verdens kobberforbruk økt med 3,4 prosent per år og i løpet av 2040-tallet forventes forbruket å passere 50 millioner tonn per år. For å illustrere behovet fremover kan vi nevnte at en el-bil trenger tre ganger så mye kobber som en tilsvarende konvensjonell bil, eller at det er behov for 3600 tonn med kobber for å bygge en vindpark på 1000 MW.

Denne økte etterspørselen er Norge en driver for. Europa produserer i dag bare 2–3 prosent av verdens mineraler, men bruker 20 prosent. Norge har betydelige mineralressurser, og har et samfunnsansvar for å sikre en bærekraftig utvinning av mineraler.

Velstandsøkning, urbanisering og befolkningsvekst har bestandig drevet verdens økende kobberbehov. Behovet for kobber i det grønne skiftet er en ny og viktig driver som kommer i tillegg. Det grønne skiftet og økingen i den globale middelklassen til 4,9 milliarder allerede i 2030 vil doble behovet for kobber på mindre enn 20 år.

Det er et stort behov for å finne og utvikle nye kobberforekomster for å sikre velstandsutviklingen og overgangen til et grønnere samfunn. Norge har historisk vært en svært viktig kobberprodusent. Store ressurser kan fortsatt ligge skjult i norske fjell, men også på havbunnen i norsk territorium finnes det potensial for drivverdige forekomster.

Annonse

Verden har et stort behov for mineralressurser. Og Norge er storforbruker av mineraler. I en rapport Norsk geologisk undersøkelse utførte for NHO i 2016 ble det det anslått at Norge har kjente me¬tallressurser til en verdi av rundt 1400 milliarder kroner. I tillegg kommer industrimineraler, pukk og grus, kull og naturstein, som er beregnet til anslagsvis 1100 milliarder kroner. Totalt utgjør dette mineralressurser for 2500 milliarder kroner. Det er anslått at bearbeidingsverdien er enda høyere – 8000 milliarder kroner.

Vi er flinke på å resirkulere kobber, men kobberbehovet øker som følge av befolkningsvekst og velstandsutvikling. Derfor er verden avhengig av stadig nye kobbergruver, selv om vi resirkulerer over halvparten av metallet. Potensialet for gjenvinning av mineraler er stort. Gode innsamlingsordninger må på plass og produkter må designes på en slik måte at råstoffene lettere kan gjenbrukes. Det er store muligheter for norsk næringsliv for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser, samtidig som vi blir mer bærekraftig ved å utnytte ressursene våre bedre og lengre.

Det vil være underskudd på kobber fra 2020 dersom ikke utvinningen økes. I Repparfjord i Finnmark er det en betydelig forekomst av kobber. Gruven venter nå kun på driftskonsesjon for å kunne starte opp utvinning av dette dyrebare råstoffet. Den ventetiden må snart ta slutt.

Mange av forekomstene som i dag er i drift befinner seg i regimer hvor berg- og mineralindustrien alt for ofte kjennetegnes av dårlige HMS- og arbeidstakerregler. Bergverk og mineraler har en viktig plass i historien, men har også et stort potensial for å bli en større del av framtidig verdiskaping i Norge. Skal det grønne skiftet realiseres, må kobber utvinnes.

NGU (Norges geologiske undersøkelse) har ikke kartlagt mer enn 50 prosent av landet. Det er helt nødvendig å lete mer for å finne de beste forekomstene både med tanke på miljø og kostnadseffektiv utvinning. Regjeringen snakker gjerne pent om næringen og mulighetene som følger være mineralressurser, men støtten til leting og kartlegging av ressurser i regi av NGU ble først halvert, så fjernet helt i statsbudsjettet i 2015.

Slik sett blir det stort sett med pratet, samtidig som mineralnæringen i Norge sakker akterut i forhold til utvinning andre steder, der miljø og arbeidskraft gjerne behandles svært dårlig.

Neste artikkel

Avgått Felleskjøpet-sjef sikret seg full lønn i 17 måneder