Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Puslete pollinatorstrategi

Fruktbart samarbeid: Bier og epleblomster. Foto: NREY
Fruktbart samarbeid: Bier og epleblomster. Foto: NREY

For kort tid siden la regjeringen frem den etterlengtede strategien for å sikre fortsatt mangfold av villbier og andre pollinerende insekter, som er en sentral del av livsgrunnlaget vårt. Pollinatorene har vært i kraftig nedgang i mange år, og tap av deres leveområder er utpekt som den viktigste årsaken. Dagens forvaltning har med andre ord vist seg å være feil medisin for å ta vare på insektene. Stortinget beordret derfor regjeringen til å utarbeide en strategi for å snu de negative trendene. Imidlertid har regjeringen etter to års arbeid leverte en strategi som i hovedsak beskriver dagens forvaltning. Dette holder ikke mål.

Strategien er underskrevet av hele åtte ministere, med landbruks- og matminister Jon Georg Dale fra FrP og klima- og miljøminister Ola Elvestuen fra Venstre i spissen. Vi hadde derfor ventet at strategien ville lansere konkret, ny politikk og tilføre friske ressurser. Dessverre har regjeringen latt sjansen gå fra seg og overlatt politikkutviklingen til Miljødirektoratet sammen med et pollinatorforum med en diffus sammensetning og vagt mandat. Det er merkelig å gjøre av politikere, og vi frykter prosessen vil bli langdryg og lite målrettet om ikke statsrådene spiller en aktiv og progressiv rolle videre.

Strategien er blottet for tydelige mål og konkrete tiltak. I stedet nøyer den seg med en videreføring av dagens praksis og «anmoder» om oppfølging i ulike sektorer, inkludert å «utrede», «vurdere behov for» og «fremdeles legge til rette for» også videre. På samfunnsområder der regjeringen har tydelige ambisjoner, som helse, veibygging og forsvar, er mål og gjennomføringskraft på et helt annet nivå. Statsminister Erna Solberg må sørge for at ikke Venstre og miljøspørsmål ikke blir en salderingspost.

Både nasjonalt og internasjonalt er mange av de pollinerende insektene i tilbakegang. Tolv biearter er ikke gjenfunnet i Norge de siste 50 år, og 30 % av biene er på rødlista over arter som har risiko for å dø ut fra Norge. I tillegg til at de ville pollinatorene er en viktig del av vårt naturmangfold har de en sentral rolle i matproduksjonen. Tre fjerdedeler av verdens ledende jordbruksvekster avhenger av pollinering for god kvalitet på avlingene, og produksjon av kløver, bær og raps er eksempler på avlinger som er avhengig av pollinering. Det er også påvist at pollineringen er mest effektiv når det er et mangfold av pollinatorer til stede, honningbier klarer ikke å gjøre jobben alene. Så sent som i høst karakteriserte daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen fra Høyre nedgangen i insekter som «et sikkerhetsspørsmål».

For å ivareta og skape flere leveområder for våre ville pollinatorer må samtlige sektorer, myndigheter og grunneiere med arealansvar få klare oppgaver og levere målbare resultater. Tilpasset skjøtsel av arealer som veikanter, flyplasser og kommunale grøntområder kan bidra til å skape flere egnede leveområder. Fremmede arter må bekjempes aktivt, og det må bygges opp storskala produksjon av pollinatorvennlige frøblandinger av norske, regionalt stedegne planter for etablering av blomsterrike arealer.

Annonse

Det artsrike kulturlandskapet er svært viktige leveområder for våre pollinerende insekter, og som Nationen skrev på lederplass forrige uke har jordbruket en viktig rolle i å ta vare på mangfoldet av pollinatorer. Strukturendringene som har preget jordbrukspolitikken de siste tiårene har imidlertid bidratt til at humler og andre bier stadig får det vanskeligere med å finne nok mat og gode bolplasser i jordbrukslandskapet. Når det artsrike kulturlandskapet blir liggende brakk og gror igjen, eller når det gjødsles og driften intensiveres, mister det sin verdi for artene som er lever i dette landskapet. Med dagens politikk lønner det seg ikke lengre å høste fôr fra ugjødsla arealer i bratt eller vanskelig tilgjengelig terreng, og dagens beiting er ofte for ensformig med tanke på dyreslag og beitetrykkets intensitet og varighet.

"Regjeringens intensivering og sentralisering av landbruket gir ikke de ville pollinatorene bedre livsvilkår."

Rådende jordbrukspolitikk og tilskuddsordninger gir ikke god nok lønnsomhet for at bonden kan drive tilpasset bruk av de ekstensive arealene, som ugjødsla naturbeitemarker og slåttemarker samt kantsoner, støler og restarealer. Mange artsrike områder gror igjen eller forvandles til gjødsla, intensiverte «grasørkener» eller andre monokulturer. Regjeringens satsning på intensivering og sentralisering av landbruket gir ikke de ville pollinatorene bedre livsvilkår, og en vridning av jordbrukspolitikken er utvilsomt en sentral del av løsningen. Strategien burde inneholdt tydelige målsetninger for jordbruket og identifisert konkrete tiltak som skulle gjennomføres for å nå disse målsetningene. Vi kan ikke forvente at bonden bruker tiden sin på å skjøtte det artsrike kulturlandskapet uten at dette verdsettes og kompenseres av samfunnet. Midlene gjennom SMIL, RMP og nasjonale tilskuddsordninger til kulturlandskapet blir gjerne puslepenger, og ofte ikke nok målrettet mot de arealene som er viktige for det biologiske mangfoldet.

Samtidig forventer vi at bøndene og bondeorganisasjonene i langt større grad løfter fram mulighetene som ligger i en prioritering av det artsrike kulturlandskapet når budsjetter og jordbrukets utvikling er oppe til diskusjon, og ikke bare uberettiget skyver kulturlandskapet foran seg i rovdyrdebatter. Det artsrike kulturlandskapet er skapt gjennom generasjoner med skjøtsel og vi har et felles ansvar å videreføre disse livsviktige verdiene til fremtidige generasjoner. Naturmangfold i jordbruket må få et skikkelig løft, på samme måte som man har en satsing på klimasmart landbruk.

De vage ambisjonene i regjeringens strategi vil måtte fylles med innhold for å kunne gjøre en forskjell. For at pollinatorforumet skal kunne gjøre det, må det komme tydelige signaler fra de åtte ministrene til de underliggende etatene om at arbeidet med tiltaksplanen skal munne ut i målbare tiltak for sektoroppfølging. Sabima skal bidra, men det er regjeringens ansvar at tiltaksplanen utarbeides raskt og viser at norske myndigheter faktisk skjønner alvoret og ønsker å snu utviklingen for våre ville pollinatorer.

Neste artikkel

Er matsektordebatten faktabasert?