Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mindre kjøtt = mer mat

Selvforsyningsgraden kan gå opp om vi spiser mindre kjøtt.

Vi kan produsere langt mer grønnsaker enn vi gjør allerede i dag. Foto: Lars Bilit Hagen

Redusert kjøttkonsum kan gi bedre selvforsyningsgrad. Den prinsipielle bakgrunnen for det er at arealer brukt til å dyrke matvekster for direkte menneskelig konsum gir flere kalorier enn vi får ut av kjøttet som produseres når vi bruker de samme arealene til å dyrke husdyrfôr.

Med gjennomsnittlige norske avlinger gir for eksempel grønnsakarealer rundt fem ganger mer matenergi enn dyrkingsarealer brukt til fôr til fjørfe og svin, mens for drøvtyggere er faktoren 30 til 50 ganger. Dersom vi er opptatt av langsiktig matsikkerhet burde mest mulig av de arealene som kan brukes til matvekstproduksjon brukes til nettopp det, mens resten kan brukes til fôrproduksjon.

Da blir et sentralt spørsmål hvor mye arealer som kan brukes til dyrking av matvekster som for eksempel purre, blomkål, kål, kålrot, brokkoli, løk, erter, bønner eller frukt og bær. At det er betydelig potensial for økt matvekstproduksjon i Norge er klart.

• På slutten av 1960-tallet hadde vi rundt åtte ganger så store arealer til rotvekster og annen åker og hagebruk som vi har i dag, og i 1950 hadde vi rundt fem ganger så store potetarealer som i dag. Dette gjaldt ikke bare arealer. Rotvekstproduksjonen var faktisk åtte ganger så stor på slutten av 1960-tallet som den er i dag og potetproduksjonen var rundt fire ganger så stor på 1950-tallet som den er i dag.

• Et annet poeng er at i perioden 2002-2011 gikk i gjennomsnitt rundt 80 prosent av norsk korn til kraftfôrproduksjon. Disse arealene vil i stor grad kunne egne seg til produksjon av matvekster, enten det er grønnsaker eller at det er mulig å få mer mathvete og ikke minst mathavre ut av arealene.

Det sies ofte at Norge klimatisk og landskapsmessig er best egnet til produksjon av beitedyr. I dag brukes rundt to-tredjedeler av norske innmarksarealer til grovfôrproduksjon. Hvis fôrkornarealene legges til, brukes over 90 prosent av norske jordbruksarealer til animalsk produksjon.

Jeg har regnet på scenarier hvor jeg får ut at norsk selvforsyningsgrad har et potensial til å øke fra dagens nivå på rundt 50 prosent til opp mot 80 prosent. Det forutsetter en reduksjon i kjøttkonsumet på rundt 30 prosent, noe som kompenseres med økt inntak av norskproduserte kornprodukter, grønnsaker, poteter og fisk. Dette vil være gunstig i et helseperspektiv, da den norske dietten i dag er i overkant rik på protein og fett.

Vi kan med andre ord redusere kjøttforbruket betydelig og samtidig få en mer balansert diett. I disse scenariene brukes fortsatt 70 prosent av norske innmarksarealer til animalsk produksjon. Vi vil fortsatt i hovedsak være et beiteland. Imidlertid økes matvekstarealene opp mot de nivåene som vi historisk faktisk har hatt, resten brukes til fôrproduksjon.

Annonse

Beregningene jeg har gjort sier noe om et teoretisk potensial for selvforsyning. For at det teoretiske potensiale skal realiseres i praksis, må vi faktisk spise de norskproduserte grønnsakene, året rundt. Det kan også få betydning for matvareprisene. Kanskje er det med dagens politikk og prisregimer mindre lønnsomt å produsere grønnsaker enn kjøtt på norske arealer?

I dag kan pengesterke nordmenn fortsatt stole på at verdensmarkedet kan forsyne oss med det vi ikke klarer å produsere selv.

Det bør med andre ord skaffes mer kunnskap om hva slags politikk som skal til å vri det norske produksjonssystemet i retning av økt selvforsyning. Hva slags konsekvenser vil det få for det norske støttesystemet og hva skal til for at norske konsumenter skal velge et mer bærekraftig kosthold?

En omlegging til mer matvekster betyr heller ikke at vi skal tilbake til 1950-tallets jordbruk. I dag kan vi produsere med andre metoder, og forbrukerne har endret sine matvaner. Kanskje er det andre matvekster vi skal forsøke å produsere i årene framover?

Et interessant eksempel er forsøket på norsk søtpotetdyrking, et produkt som etterspørres stadig mer. Poenget er at vi har arealer som i dag brukes til fôrproduksjon som egner seg til matvekstproduksjon.

Det som er et uomtvistelig faktum er at globale utviklingstrender peker i retning av en mer matusikker framtid. Befolkningsvekst krever mer mat, og klimaendringer vil sannsynligvis gi betydelig redusert global matproduksjon. Dette fikk norske bønder en trist forsmak på i 2018.

Norske forbrukere slapp imidlertid unna denne gangen. I dag kan pengesterke nordmenn fortsatt stole på at verdensmarkedet kan forsyne oss med det vi ikke klarer å produsere selv. I en framtid hvor vi risikerer at eksportnasjonene på grunn av avlingssvikt og økende innenlands etterspørsel innfører eksportrestriksjoner, vil penger ikke lenger løse problemet.

Når bør vi planlegge for denne framtida? Hvor lang tid trenger vi til å snu det norske matsystemet både på produksjons- og etterspørselssiden fra dagens situasjon med fallende selvforsyningsgrad, til et system hvor vi er godt rustet til å møte denne usikre framtida?

Hvis det tar like lang tid å redusere kjøttkonsumet som det tok å øke det snakker vi om 25 år. Tidlig på 1990-tallet spiste vi 30 prosent mindre kjøtt enn vi gjør i dag. Det er på tide at risikovurdering og -håndtering blir en sentral del av norsk matpolitikk.

Neste artikkel

EU-bøndene fryktar karbonlekkasje