Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mikrogårdene tar utfordringen

Stordrift er tidens mantra i landbrukspolitikken. Det finnes alternativer.

Det er ikke lett å forstå om politikerne støtter opp om nedleggingen av småbruk og oppbyggingen av storbruk fordi de tror det må være sånn, eller fordi de ønsker det. Uansett er det viktig å vise at alternativer fins, og at de fungerer.

Gode alternativer må tilby noe mer og noe annet enn å være stordrift i det små. Ett (av flere) slike alternativer utvikles av bønder som driver med permakultur, en driftsform som tar utgangspunkt i de lokale driftsforholdene og utvikler driftsformer som imiterer naturen. Med svært enkle virkemidler og små investeringer har slike gårder kunnet oppnå oppsiktsvekkende store avlinger.

Et av de permakulturbrukene som har fått mest oppmerksomhet i media, er gården Le Bec Hellouin i Normandie, nordvest i Frankrike. Gårdens navn stammer tilbake fra vikingtida, og ligger altså ved en bekk. Jorda var i utgangspunktet utvasket og fattig, men etter litt over ti års drift, framstår den som en oase med bugnende grønsakhager, bærbusker og frukttrær, og sysselsetter fire personer – på rundt 50 mål dyrka mark og 150 mål skog! I tillegg til de fire som arbeider med den rent jordbruksmessige driften, er flere personer tilknyttet gården med opplæring, forskning osv.

Utgangspunktet var noen mål dårlig jord i en trekkfull elvedal, og to personer som var så godt som uten landbrukserfaring: Perrine og Charles Hervé-Gruyer – hun advokat, og han seiler og eventyrer. I dag mottar gårder ukentlig flere hundre henvendelser fra interesserte; enkeltpersoner, organisasjoner og kommuner. Et googel-søk på gården gir over halvannen million treff.

Annonse

Opprinnelsen til de permakulturelle metodene de bruker, kan spores tilbake til gartnerne rundt Paris på slutten av 1800-tallet. Byen og matbehovet vokste, men jord var det lite av. Løsningen ble å utvikle hypereffektive metoder som kunne gi flere avlinger på samme jordstykke hvert år. Samplanting var vesentlig. Hvis man sådde redikker mellom gulrøttene, kunne redikkene vokse seg store og høstingsmodne mens gulrøttene bare var tynne spirer og nøt godt av at de rasktvoksende redikkene fortrengte mye av ugresset. Når redikkene ble høstet, hadde gulrøttene kommet i kraftig vekst, og fylte plassen som redikkene hadde hatt.

Engelske gartnere tok med seg disse metodene hjem, og spredte dem til land som USA og Australia. Mye av kunnskapen og inspirasjonen til gårdsarbeidet har Perrine og Charles Hervé-Gruyer hentet der. Perrine har også tatt med seg lærdom fra den tiden hun arbeidet Japan – et land som alltid har måttet prøve å fø en stor befolkning på små jordressurser. På verdensbasis er permakultur eller økologisk intensive mikrobruk en trend i sterk vekst.

Hvis gulrøtter og redikker kan utfylle hverandre i radene, hvorfor ikke også dyrke i høyden, plante bærbusker og frukttrær mellom grønnsakbedene? På denne måten utnytter permakulturbonden arealet i flere etasjer, og utnytter solstrålene maksimalt. Finn bilder av gården på nettet - lenger fra stordriftens monokulturen kommer man ikke! Gården er preget av en ekstrem allsidighet; til sammen dyrker de over tusen sorter grønnsaker, bær, frukt og urter! Synergi heter dette på fint, og er jo egentlig bare naturens egen måte å organisere seg på.

Perrine og Charles Hervé Gruyer har vist at det går an å utvikle alternativer til industriell stordrift i landbruket nedenfra. De metodene de bruker, gjør det mulig å oppnå en omsetning på mellom 300 000 og 500 000 kroner på ett dekar grønnsakproduksjon og ett årsverk. Kostnadene er minimale siden alt arbeid foregår med håndkraft, og det nesten ikke kjøpes inn driftsmidler. Dette er også nøkkelen til den intensive bruken av jorda som disse metodene tillater. Her går ingenting bort til hjulspor og kjøreveier.

De to har reist mye for å besøke andre gårder, og deler også gjerne selv sine erfaringer med andre. Mange er i praksis på gården, og de har gode råd å gi nye (mikro)bønder: «Vi anbefaler dem som kommer hit for å lære, å gå fram skrittvis, å ført begynne med en ny produksjon når de behersker den som de driver med». Ingen volumsyke og store investeringer. Det er viktig å tenke godt gjennom hva man vil før man kjøper gård, og å arbeide planmessig. Permakultur er ikke kapitalintensiv, men kunnskapsintensiv, og «det er deg selv du må investere».

Gården Le Bec-Hellouin har de senere årene utviklet seg til langt mer enn en vanlig gård. Pågangen av interesserte har gjort at Perrine og Charles har åpnet et eget utdanningssenter på gården, og inngått samarbeid med både forskningsinstitusjoner og studenter. Det ligger også ute en lang rekke dokumentarer om gården på nettet.

Neste artikkel

Må maten være pen? Om estetikk og matsvinn