Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Matmotstanderen Mattilsynet

Mattilsynet er en energisk motstander når vi forsøker å lære barn om mat og matopprinnelse. Burde de ikke heller være en alliert?

Hvert tredje år arrangerer Nes Ungdomsskole i Ringsaker griseslakt, slik at alle elevene som går på skolen skal få være med på det i løpet av utdanningsløpet. Å være med på slakt er dramatisk, men lærerikt. Noen velger å gå et annet sted eller stå i bakgrunnen. Andre ser på med store øyne.

Når man så i dagene etterpå får være med på å tilberede maten, får man forståelse av sammenhenger som ellers er skjult for oss i det daglige. Grisen som grynter i bingen, er den som gir oss bacon og koteletter. Den dør for at vi skal få mat.

Nes Ungdomsskole ligger i Ringsaker som er Norges største landbrukskommune. Det er her maten vi spiser i hele landet kommer fra, både hverdagsprodukter som korn, melk, svinekjøtt og kylling og noen av landets beste og spisseste nisjeprodukter.

Jeg kan ikke huske å si at jeg har møtt noen som har sagt: «Jeg fikk hjelp av Mattilsynet.»

Matproduksjonen har alltid vært viktig del av kultur og næringsliv. Fra gammelt av var kunnskapen om hvor maten kommer fra noe man kunne ta for gitt. Den ble overbragt fra foreldre til barn, den var synlig og åpen. Ved å vokse opp i Ringsaker lærte du masse, om dyrking, slakt og jakt. Du visste hvor maten kom fra og hvordan den ble til.

Dette er ikke lenger kunnskap man kan ta for gitt. Slaktingen skjer ikke lenger på gården, men på Norturas hypermoderne slakteri på Rudshøgda, der naturlig nok ikke publikum har tilgang.

Det er derfor det er viktig at Nes Ungdomsskole velger å ha griseslakt som en del av undervisningsopplegget sitt, og det er derfor kommunen har bedt Geitmyra matkultursenter for barn i Oslo om å starte opp et nytt matkultursenter for barn og unge fra kommunen og resten av Innlandet, og det er derfor vi har fått støtte til dette av Landbruks- og matdepartementet i tillegg til private stiftelser.

Vi er mange som vet at neste generasjon bønder og næringsmiddelarbeidere er unger som har et nært forhold til matproduksjonen, og når man ikke lenger kan regne med at dette er noe alle får med seg hjemmefra, er det viktig å legge til rette for at elevene opplever dette gjennom gode og inspirerende undervisningsopplegg.

Da jeg hørte om griseslaktopplegget, ble jeg imponert og glad. Det er flott at man tar mat og barn på alvor på denne måten. Alle jeg har snakket med mener det samme. Unntatt Mattilsynet.

Mattilsynet ønsker ikke slik virksomhet, forteller de. De legger ikke skjul på at de mener at det hadde vært best om skolen hadde droppet hele opplegget. «Vi kan ikke forby det,» som en av Mattilsynet representanter sa til meg. Selv om de skulle ønske de kunne gjøre det.

Resultatet, når det ikke gikk å forby slakta, var at skolen fikk streng beskjed om at det ikke var lov å spise grisen man har slaktet.

Mattilsynet har til oppgave å sørge for at maten vi spiser er trygg og dyrevelferden er god. Det er veldig viktig. Det er derfor Nes Ungdomsskole sørger for å bruke alle tilgjengelige ressurser når de skal slakte gris. På plass er rektor, ti lærere, grisebonden som kommer med grisen, to faglærte slaktere og én veterinær, som skal kontrollere dyrevelferd, ta trikinprøve og sjekke at indre organer ser friske ut.

Men, nei, det holder ikke, forklarer Mattilsynet. «Det blir som å la noen kjøre buss uten bremser og sikkerhetsbelte,» forklarte en hyggelig, men firkanta Mattilsynet-medarbeider jeg snakket med (som i etterkant – på Mattilsyn-vis – ba om å ikke bli sitert).

Annonse

Hvis det ikke holder at rektor, ti lærere, én bonde, to slaktere og én veterinær sørger for et forsvarlig opplegg, hva er da bra nok? Kunne da Mattilsynet tenke seg å sende en representant som kunne sørge for den den fagligheten de fryktet at manglet? Nei, på ingen måte! Mattilsynet er mot opplegget og vil ikke være en del av det.

Jeg er bekymret over alle de som gir opp i møte med Norges mest uvennlige og minst hjelpsomme fagorgan.

Vi som jobber med matundervisning for barn og unge sier ofte at industrialisering og mangel på kunnskap om mat er en trussel mot matkulturen i landet, og dermed også mot folkehelse, næringsliv og viktige verdier.

Når jeg en gang i blant er uheldig nok til å ha kontakt med Mattilsynet, undres jeg om ikke også de er en del av det samme trusselbildet. Mattilsynet er ikke fagorganet som hjelper oss til å få bedre mat. Det er myndigheten – øvrigheta – små og store matprodusenter er livredde for, det er fagorganet som mener at all mat burde være laget på fabrikk.

De siste femten årene har jeg reist rundt i Norge. Jeg har møtt utrolig mange ulike bønder, produsenter, lærere, gründere, kokker og matelskere. De er så forskjellige at de ikke har mange fellestrekk, annet enn kjærligheten til mat. Og frykten for Mattilsynet.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er Mattilsynet i en slik særposisjon? De er jo ikke sånn i resten av Staten. Lurer du på noe med skatten, kan Skatteetaten hjelpe deg. Det samme politiet som arresterer deg hvis du gjør noe galt, kan gi deg støtte og hjelp når du sliter. Jeg kan ikke huske å si at jeg har møtt noen som har sagt: «Jeg fikk hjelp av Mattilsynet.»

Må det være slik?

I arbeidet med å etablere et matkultursenter for barn i Brumunddal i Ringsaker, har vi møtt et Mattilsyn som på mange måter er like krevende og uvillige som det som arbeidet mot griseslakten og matlagingen. «De er strenge og abstrakte», sier vår prosjektleder når han skal forklare utfordringen ved få Mattilsynet til å bli tilfreds med lokalene våre.

Mattilsynet sier gjerne fra om hva de ikke kan godta. Men hva de kan godta, det er ofte uklart. De mener at et kurslokale der vi skal kutte grønnsaker, steke gjedde og bake brød med barn og unge skal være underlagt samme regler som en restaurant eller produsent av mat som havner i butikkhyllene. Det er mildt sagt å vise liten forståelse for hva formidlingsarbeid overfor barn og unge går ut på.

For oss er det krevende og utmattende. Det føles unødvendig, det koster penger vi kunne brukt på å nå enda flere unge. Vi har bestemt at vi skal stå i det, utfordre, spørre og kreve de avklaringene vi ikke får, men jeg er bekymret over alle de som gir opp i møte med Norges mest uvennlige og minst hjelpsomme fagorgan.

Og jeg mener at dette også er noe politikerne burde være bekymret for, hvis de virkelig er opptatt av at barn og unge skal lære om sunn og god norsk mat, og at vi skal få til fornying og verdiskapning i den norske matproduksjonen.

Noen ganger blir man bedre av å få stilt strenge krav. Det gjelder ikke hvis kravene er uklare og det er klart at den som stiller kravene ikke ønsker at man skal lykkes.

Ingen har mer kunnskap enn Mattilsynet. Hva hvis de bestemte seg for å være forvaltningsorganet som jobbet for å hjelpe å spre kunnskap om matproduksjon?

Neste artikkel

Ulltveit-Moe ber kjøttprodusenter starte med grønnsaker