Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mat, jord og naturvern

Dyrket jord vil bli en stadig viktigere ressurs i fremtiden. Men for utbyggere blir det stadig billigere å bruke dyrket jord som byggegrunn.

Ofte dårlig: Tomter på innmark er ofte mindre attraktive, men velges på grunn av lave kostnader, påpeker kronikkforfatteren. Foto: Bjarne B. Aase.
Ofte dårlig: Tomter på innmark er ofte mindre attraktive, men velges på grunn av lave kostnader, påpeker kronikkforfatteren. Foto: Bjarne B. Aase.

Verdens matbehov vil øke og produksjon av biodrivstoff ventes å legge beslag på jordbruksmark. Klimaendringer kan føre til at store arealer i blir uegnet til jordbruk. En stor del av de mest fruktbare jordbruksområdene finnes i folkerike regioner med stort utbyggingsbehov. Det vil bli nødvendig å nydyrke store arealer, både for å dekke behovet til mat og energi og for å kompensere for jordbruksarealer som går ut av produksjon.

Dyrket jord er attraktiv byggegrunn for mange utbyggere. Kostnadene til opparbeidelse er som regel lave på grunn av lite behov for sprenging av fjell. Prisen for grunnavståelse blir beregnet som tapt framtidig inntekt til grunneierne. På grunn av den generelle effektiviseringen i jordbruket har denne prisen økt langsommere enn den generelle prisøkningen. Utbyggerne må ikke betale for redusert matvaresikkerhet.

Nydyrking av jord er et sterkt inngrep i naturen og fører til tap av biotoper og naturlig vegetasjon. Dyrket jord blir derfor av mange betraktet som ødelagt natur som ikke fortjenere sterkere vern enn andre næringsinteresser. Slike holdninger tyder på mangelfull forståelse av sammenhengen mellom matvaresikkerhet og naturbruk.

Mange innser at jordvern også kan være landskapsvern og kulturminnevern. Men langt færre synes å ha forstått at jordvern også er naturvern. Dette henger sammen med at matsikkerhet er et grunnleggende behov hos mennesker som hos alle andre arter. Når behovet for mat er tilstrekkelig stort, vil vi gjøre alt vi kan for å skaffe oss mat, selv om det skjer på bekostning av naturmiljøet. Nedbygging av dyrket jord vil få som konsekvens at det må dyrkes opp nye arealer andre steder. Siden eksisterende dyrket jord generelt er mer produktiv enn potensiell dyrkbar jord, må det som regel nydyrkes større og mer marginale arealer dersom matproduksjonen skal kunne opprettholdes. Dette vil føre til tap av større naturområder og biotoper, mer erosjon og forurensning, og mer utslipp av CO2 fra jord og biomasse.

Norske regjeringer har de siste 10 årene hatt som mål å halvere nedbyggingen av dyrket jord, uten å lykkes særlig godt. Tidlig på 2000-tallet ble det bestemt at ansvaret for arealdisponeringer i større grad skal overlates til de enkelte kommunene, med den begrunnelse at vedtak skal fattes der man kjenner problemstillingen best. Men det må være en misforståelse at kommunene kjenner problemstillingen godt nok. De kjenner nok sitt eget utbyggingsbehov og kanskje også konsekvensene for kulturlandskapet. Men kommunene merker ikke konsekvensene av redusert matvaresikkerhet. Kommunene vil heller ikke merke konsekvensene av tapte naturområder og økte CO2-utslipp som følge av at nedbygging av dyrket jord må kompenseres med dyrking andre steder.

"En forsiktig utbygging innenfor markagrensa er et bedre miljøalternativ enn nedbygging av dyrket jord."

Arne Grønlund, Bioforsk
Annonse

Det er ikke mulig å tenke seg et absolutt forbud mot nedbygging av dyrket jord. Vi må akseptere at noe jord omdisponeres til vei- og jernbaneutbygging. Men transportsektoren legger bare beslag på en mindre del av omdisponert areal. Boligsektoren er den største forbrukeren, til tross for at boligbygging på dyrket jord kan være både unødvendig og ulønnsomt. Verdien av en bolig er først og fremst betinget av beliggenhet. De mest attraktive tomtene ut fra lysforhold, utsikt og lokalklima ligger relativ høyt i terrenget. Dyrket jord ligger fortrinnsvis i lavereliggende områder og har ofte kaldt lokalklima om vinteren. Likevel blir dyrket jord ofte foretrukket som byggegrunn på grunn av lavere kostnader til infrastruktur og opparbeidelse av tomter.

Udyrkbar jord i bynære områder har ofte langt sterkere vern enn høyproduktiv dyrket jord. Markagrensa i Oslo-området er et godt eksempel på det. Til sammen dekker Marka et areal på 1700 km2, som er nesten dobbelt så mye som det totale arealet med byer og tettbebyggelse i Norge. Innenfor markagrensa finnes det områder som ikke representerer spesielt verneverdig natur. Vern av marka kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til naturvern alene, men først og fremst til befolkningens behov for friluftsliv og rekreasjon. Dette er gode formål, men det er uforståelig at dyrket jord skal ha svakere vern. En forsiktig og planmessig utbygging innenfor markagrensa er et bedre miljøalternativ enn nedbygging av dyrket jord.

Jordvern er ikke synlig satsingsområde hos miljøorganisasjoner som Naturvernforbundet, Natur og ungdom, WWF og Fremtiden i våre hender. Har ikke disse organisasjonene forstått at vern av produktiv dyrket jord også er naturvern, og at nedbygging av dyrket jord vil gi redusert matvaresikkerhet, økt nydyrking, tap av biologisk mangfold og økte klimagassutslipp fra matproduksjon?

Neste artikkel

Utbygging på Overvik og moral