Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jordbruket må se til Sveits

Norge har mye å lære av Sveits i utforminga av en nødvendig ny jordbrukspolitikk, skriver Per Olaf Lundteigen.

Vi bør heller se til Sveits enn til Danmark, skriver Per Olaf Lundteigen i denne kronikken. Foto: Fesus Robert Kavita / Mostphotos

Årets jordbruksavtale er i strid med Stortingets enstemmige merknader fra i fjor om «…at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. God markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsdannelsen.»

Regnet ut fra talla i statens tilbud måtte inntektsramma ha vært over 1320 millioner kroner før vi kunne snakke om å redusere inntektsgapet med ei eneste krone. Sånn ble det ikke. Avtalen ble inngått på 1100 millioner kroner.

Ansvaret for dette ligger ene og alene på Kristelig Folkeparti, som avgjør flertallet i Stortinget, og som har gitt sin mening til kjenne for partene i vår.

Organisasjonene hadde ikke noe annet valg enn å bryte med Stortingets enstemmige merknad dersom de ville signere jordbruksavtale. Men Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil noe som er langt verre for jordbrukets samfunnsoppdrag.

Jordbrukets samfunnsoppdrag er å fremme sjølforsyning av jordbruksmat. Jordbrukspolitikken skal utformes slik at dette blir realisert. Dagens sjølforsyning av jordbruksmat basert på norsk jord svekkes jevnt og sikkert fordi folketallet øker og arealene reduseres, samtidig som avlingsnivået er om lag uendret.

Sjølforsyningen er nå på om lag på 40 prosent. Nå har vi om lag 1,5 dekar fulldyrka jord per innbygger. I år 2000 var det 2 dekar per innbygger. Konsekvensen av dagens jordbrukspolitikk er at vi fjerner oss fra samfunnsoppdraget. Norge gror igjen.

Hvorfor fjerner norsk jordbruk seg fra samfunnsoppdraget og gir økt sårbarhet for ungdom som satser?

I tillegg fører dagens jordbrukspolitikk til større sårbarhet for ungdommene som går inn i næringen. Hvorfor?

1. Gjelda øker radikalt. Næringa har nå 65 milliarder kroner i gjeld. En økt realrente på 1,15 prosent er i år beregnet til å gi en økt kostnad på 750 mill. kroner. Hva blir konsekvensen for de som har satsa dersom renta øker med 3 prosent?

Annonse

2. Statsbevilgningene til stordrift er ekstremt høye. Når folk flest blir klar over nivået, blir det en kritisk debatt. Vi har gardsbruk i Norge som årlig mottar 2,5-3 millioner kroner i tilskudd fra staten.

EUs forslag til langtidsbudsjett innebærer et tak på 950.000 kroner i bevilgning per bruk. EUs markedspriser er langt lavere enn i Norge. Det er til ettertanke. Bevilgningene til stordrift vil måtte bli redusert.

Landbruksminister Jon Georg Dale sa under Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret at større statsbevilgninger for å følge opp Stortingets inntektsmål, ville øke overproduksjonen og forverre situasjonen ytterligere. Jeg har aldri fått en så klar erkjennelse på Stortingets talerstol fra en statsråd om at virkemiddelbruken i jordbrukspolitikken må endres.

3. Det er overproduksjon av kjøttslagene svin, kylling og sau/lam. Snart står storfe for tur. For stor produksjonsstimulans skjer i dag gjennom tilskudd til stordrift og billig import av korn og soya. Denne produksjonsaktivismen presser markedsprisene nedover og næringa vil produsere seg til fant.

Dess mer du produserer, dess større tap. Det er allerede dramatisk for sau og lam – minus ti kroner per kilo er ikke overraskende, men helt logisk. Det er mange tiltak som må til. Vi må lære blant annet av kriseforliket i 1935, hvor økt kraftfôrpris kombinert med kraftfôrrabatt for prioriterte bruk var viktige tiltak for å få markedet i balanse.

Regelverket for bevilgningene over statsbudsjettet må endres slik at det støtter opp om de samfunnsmål som markedsprisene ikke ivaretar.

Hvorfor fjerner norsk jordbruk seg fra samfunnsoppdraget og gir økt sårbarhet for ungdom som satser? Jo, regjeringas forbilde er dansk jordbruk med billigst mulig mat. Problemet er at eksportjordbruket i Danmark er i økonomisk, økologisk og sosial krise.

Derfor må vi nå heve blikket, få ny inspirasjon og se til Sveits. Vi må bruke jorda opp til breen, ha grasetende dyr ute på beite, utvikle ny, moderne teknologi tilpassa landet og foredle særpreget naturlig mat som gir større trygghet til forbruker.

Norge har mye å lære av Sveits i utforminga av en nødvendig ny jordbrukspolitikk. Jeg vil berømme ungdommene i Alliansen Ny Landbrukspolitikk, som engasjerer seg, setter seg inn i forholdene og tar kraftig til motmæle mot dagens kurs. Det er oppløftende.

Neste artikkel

Årets lønnsoppgjør er ikke en seier for fagorganiserte