Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Idealisme eller vitenskap

Dyrevelferd har fått et stadig økende mediefokus, noe vi i Foreningen Norske Etologer (FNE) er glade for.

Som fag- og medlemsorganisasjon innen etologi er vårt fokus å fremme kunnskap om dyrs atferd. Etologi er et etablert et fagfelt med spesialisering innen atferdsbasert dyrevelferd.

Gjennom forskning og ved å objektivt måle og vurdere dyras responser til ulike påvirkninger og situasjoner får vi kunnskap om deres atferdsmekanismer og artsspesifikke behov. Akkurat som veterinærer er spesialister på klinisk helse, er etologer spesialister på dyrs atferd. Etologers kompetanse vil være sentralt for utviklingen av alt framtidig dyrehold.

FNE registrerer både for- og motforestillinger til Dyrevernalliansens dyrevelferdsmerke. Prinsippet med en slik ordning føyer seg inn i rekken av lignende merking, som Debio, Nyt Norge, etc. Det er ingenting i veien for at et dyrevelferdsmerke kan bane vei for ytterligere fokus på dyrevelferd, og som det påpekes i innlegg fra Dyrevernalliansen: “Folk flest assosierer god dyreetikk med utløp for naturlige atferdsbehov, tilgang til dagslys og god plass til å bevege seg.” Dette gir dog grunnlag for presiseringer.

Dyreetikk, dyreomsorg, dyrevern og dyrevelferd er begreper som sidestilles i dagligtale, men som betyr forskjellige ting. Dyreomsorg handler om dyreeiers evne og vilje til å vise omsorg for dyr, og tar ikke nødvendigvis hensyn til dyrets behov. Dyrevern handler opprinnelig om å beskytte dyr fra mishandling, vanskjøtsel og lidelse, men fungerer i dag som samlebetegnelse for ulike typer engasjement hvor formålet er å forsvare dyrenes interesser eller jobbe for deres rettigheter. Dyreetikk går derimot på menneskers moral og etiske refleksjoner, og tilsvarer ikke nødvendigvis god dyrevelferd.

Dyrevelferd er definert som individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø. Kort fortalt betyr dette at dyrevelferd måles etter dyrets egen opplevelse av sitt miljø, og hvordan det takler miljøet det lever i.

Annonse

Dyrevelferd måles i utgangspunktet på individnivå, og uansett gruppe dyr (bur, binge, løsdrift, økologisk), så vil sosiale forhold og individuelle forskjeller skape ulik dyrevelferd for det enkelte individ. Vi kan med andre ord legge til rette for at dyr skal ha best mulig velferd, men det er ikke ensbetydende med at hvert dyr har god velferd. Nå begynner det å bli komplisert!

Dette er årsaken til at etologi er et eget fagfelt. God dyrevelferd kan nemlig eksistere, både til tross for og samtidig med menneskelig etikk og moral. Vårt behov for å tilegne dyr menneskelige egenskaper (antropomorfisering) kan også gå så langt at det i realiteten fører til dårlig dyrevelferd, rett og slett fordi det er våre behov som realiseres, ikke dyras. Det er dyrenes atferdsbehov, herunder muligheten for å utføre en atferd, som må i fokus når det er snakk om fagbegrepet dyrevelferd.

En atferd kan utføres selv om dyrets miljø ikke er tro kopi av leveforholdene til artens opprinnelige opphav. Dette handler om tilpasning. Husdyrene våre er domestisert over titusener av år, noe som betyr at artene vi omgir oss med har tilpasset seg et liv med mennesker. De kan fint leve i miljø vi skaper så lenge vi legger til rette for at dyrene har mulighet til å utføre naturlige atferder og får dekket sine grunnleggende behov. Dette er fundamental kunnskap i en faglig og vitenskapelig tilnærming til dyrevelferd.

Det er ikke nødvendigvis en konflikt mellom dyreetikk og dyrevelferd, men god dyrevelferd handler ikke om vår personlige konstruksjon av hva som representerer et akseptabelt liv. For at husdyra våre skal oppleve god dyrevelferd er det viktig at forskning, lovverk og praktisk dyrehold overlapper. Dyrs atferd og velferd er målbare enheter i etologisk forskning, og gjennom forsøk gis dyrene mulighet til å uttrykke preferanser, reaksjoner, egenskaper og emosjoner.

Forskningsresultatene implementeres deretter i lovverk, hvor det legger grunnlaget for det praktiske husdyrholdet gjennom tilpasninger i bygg, innredning, fôrsystem, inneklima, sosiale forhold, osv.

At interessegrupper, forbrukere og matvarekjeder retter blikket mot bedre dyrevelferd i husdyrproduksjonen er flott. Samtidig har utviklingen av dyrevelferd i Norge pågått i lang tid, og tilpasninger som madrass til kyr, løsdriftfjøs, beitekrav, døgnrytme og lysforhold, miljøberikelse, og ikke minst god helse og avl på dyra, har gjort oss ledende innen dyrevelferd i global matproduksjon. Like viktig som å videreutvikle egen satsing og fokus på dyrevelferd blir det derfor å motivere andre til å følge etter.

God dyrevelferd kan være idealisme, men det er definitivt vitenskap. Det ene utelukker ikke det andre. For å sikre god dyrevelferd er det viktig at merkeordninger kaster lys på positive effekter og ikke skyggelegger øvrige produsenter. FNE ønsker økt fokus på dyrevelferd velkommen, og håper at dette kan bidra til bevisstgjøring hos forbrukerne.

Neste artikkel

Kompensasjon til pelsdyrprodusenter – det er ingen skam å snu