Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I hvilken virkelighet lever du, Elvestuen?

Folket i Nord-Østerdalen hadde forventet noe mer fra statsråden enn formuleringer som «jeg er her for å lytte» og «jeg tar med meg innspillene», skriver Sandra Borch.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen besøkte Nord-Østerdalen søndag 1. juli. Foto: Sivert Rossing
Klima- og miljøminister Ola Elvestuen besøkte Nord-Østerdalen søndag 1. juli. Foto: Sivert Rossing

Venstres klima- og miljøminister Ola Elvestuen var nylig på besøk i Nord-Østerdalen. Elvestuen møtte folk som er tvunget til å leve tettest med regjeringens ulvepolitikk, i ei tid som er enormt belastende for de det gjelder.

Vi snakker om områder der hele bygder går i kontinuerlig dugnadsinnsats for å hjelpe bønder å lete etter hardt skadde og døde sauer og lam etter en rekke ulveangrep. Kvelder, helger og fritid brukes på å søke opp skadde dyr, avlive ved behov, kartlegge skader og bidra til at skadegjører blir dokumentert.

Folket i Nord-Østerdalen hadde forventet noe mer fra statsråden enn formuleringer som «jeg er her for å lytte» og «jeg tar med meg innspillene». Kanskje hadde de forventet noe konkret. Noen løfter om bedring, om nye eller betydelige tiltak for å hindre flere blodige beitesesonger.

Kanskje hadde de forventet et visst uttrykk for forståelse for den forferdelige situasjonen de står i disse dagene.

Det fikk de ikke.

En stor del av årsaken til at tap av sau går ned i enkelte områder, er fordi det ikke er beitedyr igjen.

For mange av de fremmøtte på Signevangen i Nord-Østerdalen må det ha vært provoserende og sårende at det budskapet Elvestuen velger å trekke frem er påstanden om at antallet sau tapt til rovdyr har gått ned de siste ti årene. For det første er realiteten at tap av sau til ulv og rovdyr har gått opp det siste året, det viser tall fra Miljødirektoratet.

For det andre må det være lov å spørre seg hvilken virkelighet Ola Elvestuen, trygt bosatt i Oslo, lever i?

Det som er viktig å ha med seg her, er hele historien. En stor del av årsaken til at tap av sau går ned i enkelte områder, er fordi det ikke er beitedyr igjen. Dersom Elvestuen vil fortsette å bruke dette argumentet som et bevis på at regjeringens rovdyrpolitikk fungerer, bør han være så redelig at han forteller hele sannheten. Ikke bare de fragmentene som passer inn i hans egen virkelighetsforståelse og tilhørende romantisering av rovdyr.

Elvestuen viser til at området han besøkte er et beiteprioritert område, og at han skal «se på virkemidler for å legge til rette for det». Med all respekt, Elvestuen, vi er nå forbi det punktet at vi kan snakke om å «se på tilrettelegging». Det vi trenger nå er vilje, handling og konkrete tiltak som aktivt regulerer den ulvestammen som er i ferd med å komme ut av kontroll.

Annonse

Ulven herjer nå nærmest fritt i de områdene hvor det er vedtatt at det skal være beitedyr. Områder hvor folk har innrettet seg i tillit til Stortingets vedtak om at det skal være trygt å slippe sau på sommerbeite. Det er dette som er det mest alvorlige ved Elvestuens unnfallenhet rundt rovdyrproblemet: Den åpenbare mangelen på gjennomføring av Stortingets vedtak og grep som sikrer trygge forhold for beitedyr utenfor ulvesonen, samtidig som statsråden ukritisk deler kosebilder med paralysert ulvevalp i armen i sosiale medier.

Ulvevalpen «Balder» fikk navn og rollen som det gode argumentet for hvorfor vi trenger ulv i norsk natur. At vi nå ligger langt over Stortingets bestandsmål på fire til seks årlige ynglinger av ulv, og nærmer oss det dobbelte, utgjør tilsynelatende ingen bekymring hos Elvestuen.

Det han uttrykker bekymring for, senest i Dagsnytt 18 den 25. juni, er innavl i ulveflokkene som holder til i Norge. Selv om han, i samme program, innrømmer at den opprinnelige norske ulvestammen i praksis er utryddet.

Innvandrede ulver fra Russland eller Finland er i disse dager viktigere for regjeringen å følge opp enn Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv.

Å prioritere innvandret ulv fra den enorme, russiske ulvestammen, på bekostning av folks trygghet, næringsgrunnlag og det store biologiske mangfoldet knyttet til aktivt beitebruk, er uforståelig.

Folks tillit til at nasjonale politikere følger opp det som er vedtatt, og at det er en viss forutsigbarhet knyttet til de beslutningene som tas, er tynnslitt i de områdene av landet som lever tett på regjeringens rovdyrpolitikk.

I stedet må folk i disse områdene forholde seg til stadig nye byråkratiske øvelser som i praksis umuliggjør uttak av ulv i henhold til de vedtakene Stortinget har gjort. Gentesting av ulv som gjør skade for å kartlegge «genetisk viktige ulver» før fellingstillatelse kan innvilges er den nyeste øvelsen på lista.

Innvandrede ulver fra Russland eller Finland er i disse dager viktigere for regjeringen å følge opp enn Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv. Stortinget har aldri bedt Elvestuen om dette tiltaket. Statsråden selv innrømmer at dette «i praksis er utfordrende, og at genetisk status i enkelte tilfeller vanskelig lar seg avklare i forkant.», i et brev sendt til alle landets fylkesmenn og de åtte regionale rovviltnemndene. Selvfølgelig vil denne gentestingen forsinke og hindre uttak av ulv som gjør skade.

Det er regjeringens ansvar å følge Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv. Det vi derimot ser er en form for politisk ledelse som mangler nødvendig demokratisk forankring, og som burde bekymre flere enn Senterpartiet.

Imidlertid ser det ut som om Elvestuen holder alene hjemme fest i rovdyrsaken, og at Høyre og Frp har gitt Venstre fullstendig selvråderett over rovdyrpolitikken i landet. Samtidig sitter lokalbefolkningen igjen. Oversett, overprøvd og overkjørt.

Neste artikkel

Å styrke ungdomsorganisasjoner utenfor Oslo er en tjeneste for demokratiet