Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor spiser vi så lite fisk?

For å lykkes med økt forbruk av fisk og sjømat må det bli mer framsnakk og mindre baksnakk av en stor og viktig produktgruppe som oppdrettslaks.

Penger: Det blir brukt langt mer penger på markedsføring av kjøtt enn fisk, skriver kronikkforfatterne. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB Scanpix
Penger: Det blir brukt langt mer penger på markedsføring av kjøtt enn fisk, skriver kronikkforfatterne. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB Scanpix

Den 13. februar hadde Dagsrevyen et innslag om nordmenns nedadgående fiskeforbruk. Det siste året hadde sjømatforbruket blitt redusert med syv prosent. Det var særlig de unge under 34 år som sviktet fisken. Og verst var det for forbruket av laks hvor man registrerte en nedgang på 24 prosent.

Sifo ledet nylig et prosjekt som satt søkelys på muligheter og begrensninger for økt sjømatforbruk. Bakgrunnen var at forbruket av fisk og annen sjømat var betydelig lavere enn det Helsemyndighetene anbefalte: 300–450 gram ren fisk i uken.

Av Sifos tall fra 2014 kom det frem at det bare var 17 prosent som spiste den anbefalte mengden med fisk og sjømat. Hvorfor er det så vanskelig å nå de ernæringspolitiske målsettingene? Er fisk og sjømat er for dyrt? Skyldes det dårlig kunnskaper? Dårlig kvalitet eller dårlig utvalg? Eller er det rett og slett slik at fisk blir utkonkurrert av kjøtt?

I Sifos undersøkelse ble alle respondentene som spiste mindre enn anbefalt mengde spurt om årsaken til at de ikke spiste mer fisk og sjømat. Den vanligste begrunnelsen respondentene oppga var at de foretrakk kjøtt (42 prosent). At så mange ga uttrykk for at de foretrakk kjøtt, er ikke overraskende når man ser nærmere på en faktor som markedsføring og reklame.

I perioden 1995 til 2010 økte reklameutgiftene til kjøtt med 62 prosent. Til sammenligning økte utgiftene til reklame for fisk og sjømat med bare 20 prosent. Sammenligner vi de totale utgiftene til matreklame i samme periode går annenhver krone til kjøtt mens bare en av fem går til fisk- og sjømatreklame. En gjennomgang av matreklame på TV2 viste at mange dyktige og karismatiske kokker fungerte som ivrige ambassadører for spennende kjøttretter til gunstige priser. Ikke rart forbrukerne blir fristet til å putte kjøtt på tallerkenen. Det bør i denne sammenhengen også nevnes at prisen på fisk har økt betydelig mer enn for kjøtt de siste årene.

Gjennom 2000-tallet har nordmenn blitt eksponert for en rekke motedietter, og særlig lavkarbodietten har hatt stort gjennomslag i det norske kostholdet. I 2014 svarte 25 prosent at de hadde forsøkt denne dietten, noe som blant annet innebar økt inntak av kjøtt og mettet fett. Altså nok begrensende faktor for økt fiskeforbruk.

Det er imidlertid ikke bare preferansen for kjøtt som synes å være en viktig forklaring. Sifos undersøkelser viser også at det har vært en betydelig økende skepsis til produksjonsmetoden av fisk og sjømat. Fra 2011 til 2014 økte andelen som mente de ville begrense inntaket av oppdrettsfisk fra 22 til 46 prosent. Kun 7 prosent var helt enig i utsagnet «sjømat fra oppdrettsnæringen er like sunn som sjømat fra havet». Over halvparten (56 prosent) var helt eller delvis uenig i dette utsagnet. Det var også på denne tiden at Niels Christian Geelmuyden kom med svært krass kritikk av oppdrettsnæringen.

"Når forbrukerne ble bedt om å rangere hva de oppfatter som sunn mat, kom fisk på andre plass."

Annonse

I bestselgerboken «Sannheten på bordet» hevdet han at hver femte oppdrettslaks døde i anleggene på grunn av dårlige forhold og at ingen annen matvare inneholdt flere miljøgifter enn oppdrettslaks. Ikke så rart forbrukerne ble bekymret for å putte oppdrettslaks på tallerkenen.

Hva var det så de bekymret seg for? Over halvparten svarte at de var urolige for hvilke konsekvenser denne produksjonsmetoden kunne ha for miljøet og fiskevelferd. Nesten like mange var urolige for helsekonsekvensene.

For å lykkes med økt forbruk av fisk og sjømat må det bli mer framsnakk og mindre baksnakk av en stor og viktig produktgruppe som oppdrettslaks. Som den fransk antropologen Claude Lévi-Strauss så klokt påpekte: «Mat må ikke bare være godt å spise, men også godt å tenke med!» Den omfattende kritikken gjør ikke oppdrettsfisk godt å tenke med. Her har altså forskerne, produsentene og helsemyndighetene en jobb å gjøre med å informere forbrukerne om helse- og miljøeffektene av denne type mat. Videre må sjømat i større grad markedsføres som smakfull mat til god pris.

Til tross for mye baksnakking, viser Sifos undersøkelser at det er all grunn til å kunne lykkes. Når forbrukerne ble bedt om å rangere hva de oppfatter som sunn mat, kom fisk på andre plass – bare slått av grønnsaker. Syv av ti svarte at de var opptatt av å spise sunt. Og seks av ti ga uttrykk for at de er svært eller ganske interessert i matlaging. Det var også mange (61 prosent) som svarte at de var fortrolige med å lage fiskeretter.

Den røde fisk er også noe som skårer høyt på listen over hva forbrukerne var smakfull mat. Seks av ti mente dette. Mathistoriske undersøkelser viser at hva man mener smaker godt og vondt til alle tider hadde vært nært knyttet til et samfunns ernæringsmessige kunnskaper og dets verdier. Vår kunnskap om fiskens helsebringende egenskaper (mager, sunt fett osv.), samt vårt ønske om sunne og slanke kropper burde altså være en mulighet for betydelig økt forbruk av nettopp fisk og sjømat.

Neste artikkel

Fiskeriministeren vurderer å la oppdretterne ha mer laks i merdene