Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor farlig er laksen og brasiliansk jordbruk?

Omlegging fra en stor andel villfisk til økt bruk av avskjær og introduksjonen av soya var viktige skritt mot mer bærekraftig havbruk.

Selv om vi er en liten aktør i det globale soyamarkedet, er vi en aktiv kjøper, og vi krever at vår brasiliansk soya skal komme fra områder som ikke nylig er ryddet for regnskog, skriver Erlend Sødal i Skretting. Foto: Bitmap/Skretting

I kronikk 1. september omtaler Nationens spaltist Kari Gåsvatn en tysk artikkel som retter et svært kritisk lys på brasiliansk produksjon av soya og norsk lakseproduksjon. Det som Gåsvatn ikke har fått med seg, er at ingen fôrprodusenter i Norge kjøper soya som produseres med de metodene som Die Zeit kritiserer. Det blir som å kritisere norsk svineproduksjon etter å ha sett gigantfarmene for svin i Mellom- og Sør-Amerika.

Den tyske avisa gjør helt rett i å rette søkelyset på det som skjer i monokulturproduksjonen av soya i Brasil hvor soyaplanten er genmodifisert for å tåle store mengder sprøyting. Men det er ingen norske fiskefôrprodusenter som kjøper slik soya.

Nærmere 90 prosent av all soyaen i Brasil er genmodifisert, men norske fiskefôrprodusenter bruker kun non-GMO-soya som er sertifisert av ProTerra. Denne soyaen utgjør mindre enn to prosent av markedet, og World Wildlife Foundation (WWF) i Brasil anbefaler utenlandske selskaper å kjøpe ProTerra-soya for å motvirke landbruk som skader folk og miljø. Og det gjør vi.

Vi kan bestemt si at den soya-produksjonen som beskrives i den tyske artikkelen, ikke er akseptert av ProTerra. For eksempel ville naboen til småbonden Marcio Manoel da Silva ikke blitt ProTerra-godkjent basert på hvordan han sprøyter soyaen sin. Likeledes har standarden krav til å respektere arbeidernes og urbefolkningens rettigheter. Produsenter som driver med de mafiametodene som småbøndene i staten Matto Grasso blir utsatt for, ville ikke blitt ProTerra-sertifisert. Organisasjonsfrihet er også et viktig prinsipp for sertifiseringen.

Selv om vi er en liten aktør i det globale soyamarkedet, er vi en aktiv kjøper, og vi krever at vår brasiliansk soya skal komme fra områder som ikke nylig er ryddet for regnskog, som ikke er modifisert for å takle store mengder sprøyting og som har produsenter som respekter arbeidernes og urbefolkningens rettigheter. Det er forsvarlig oppdrett som viser vilje og handlekraft.

Skal havbruksnæringen vokse, kan vi ikke bare slå oss på brystet og være fornøyd med at vi er «de snille» fordi vi kun kjøper ProTerra-sertifisert soya.

Die Zeit hadde allerede jobbet mer enn ett år med artikkelen om den «vegetariske kapitalismen» før de besøkte Skretting i Norge for å lære hvordan vi lager laksefôr. Siden vi tror på åpenhet, ønsket vi dem selvfølgelig velkommen og har bistått dem med de spørsmålene de har hatt. Nå var det nok en skuffelse å oppdage at norsk laks ikke bruker den soya’en som de i så lang tid hadde planlagt å skrive om. Og i en støtteartikkel skriver Die Zeit om forholdet mellom ProTerra sertifisert soya, som vi bruker, og den sprøytemodifiserte soyaen. Den artikkelen har ikke Gåsvatn fått med seg.

Annonse

Ei heller oppdaget Gåsvatn den aller groveste feilen i den tyske artikkelen hvor de sammenligner nivået av antioksidanten ethoxyquin (EQ) i fiskfôr med den tillatte mengden av EQ i kjøtt. Altså prosentvis sammenligning av det lovlige nivået av en antioksidant i fiskefôret med det lovlige restnivået i kjøtt som vi mennesker spiser!

Det er som å måle den prosentvise forskjellen mellom antall liter sprøytemidler en bonde bruker på potetåkeren med hvor mye reststoffer som finnes i poteten som havner på tallerkenen vår. Denne basale forskjellen hadde hverken Die Zeit eller Gåsvatn fått med seg.

For å gjøre det hele klart: vi har ligget langt under myndighetenes krav til lovlig grenseverdi for denne antioksidanten. Tillatt mengde er 150 mg/kg, og så langt i år ligger vi rundt 4 mg/kg for laksefôret. På grunn av usikkerheten som knytter seg til framtiden av å bruke ethoxyquin for å stabilisere fiskemel, så besluttet Skretting Norge tidligere i år å kun kjøpe ethoxyquin-fritt fiskemel. Nå kjøper vi ikke fiskemel med ethoxyquin.

For flere år siden var utfordringen i havbruket å få ned bruken av villfisk i laksefôret. Dette fikk forskerne i Skretting til, og den proteinrike soyaplanten viste seg å være ypperlig næring for laksen. Men verdens etterspørsel etter protein i både fiske- og dyrefôr øker kraftig, og dermed øker presset på soyaproduksjon i Brasil. Dette la grunnlaget for det Die Zeit omtaler som den «vegetariske kapitalismen» med de negative følgende det har hatt for brasiliansk miljø og befolkning.

Skal havbruksnæringen vokse, kan vi ikke bare slå oss på brystet og være fornøyd med at vi er «de snille» fordi vi kun kjøper ProTerra-sertifisert soya. Omlegging fra en stor andel villfisk til økt bruk av avskjær og introduksjonen av soya var viktige skritt mot mer bærekraftig havbruk. Nå arbeider vi videre med å finne nye alternative råvarer.

Her blir vi utfordret av norske miljøvernorganisasjoner som Regnskogfondet og Fremtiden i våre hender. Det er bra, for det hjelper oss å holde fokus på å få andre proteinkilder inn i fiskefôret. Våre forskere har fått gode resultat med å bruke insektmel, plankton som raudåte (calanus), avskjær fra kylling og svin samt bakterier som eter CO2.

Vi må bli enda flinkere å dyrke mat i havet. Derfor hilser vi Gunhild Stordalens oppfordring om global matdugnad velkommen. Kofi Annan, tidligere generalsekretæren i FN, sa for noen år siden om havbruket: «Jeg ber dere ikke om å endre retning, jeg ber dere om å akselerere utviklingen». Kofi Annan sa dette fordi han vet at matmangel er den største trusselen mot fred.

Vi er på galopperende fart mot å bli ni milliarder mennesker på denne kloden, og det er ikke nok ferskvann eller jordbruksareal til å mette alle. Da må vi bli flinkere å dyrke mat i havet, og der har Norge som verdens ledende havbruksnasjon, et ansvar for å øke kunnskapen. Og det ansvaret tar vi.

Neste artikkel

Mindre kjøtt = mer selvforsyning