Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hastverk er lastverk

To hendelser i 1970 var tydelige varsler om et tidsskifte; men få oppfattet de som det da.

Ekofisk: Funnet av olje på sørspissen av den norske kontinentalsokkelen, Ekofiskfeltet, var en av to hendelser i 1970 som innevarslet et tidsskifte, skriver kronikkforfatteren. Foto: Carina Johansen/NTB scanpix

Den ene hendelsen var at oljefunnet nær sørspissen av den norske kontinentalsokkelen (Ekofisk) viste seg å være enorm olje- og gassforekomst. Dette var varsel om at Norge kunne bli betydelig oljeland, hvis politikerne ville åpne for det.

Den andre hendelsen var at en professor i filosof markerte maksimalt at 1970 skulle være naturvernår, med å blokkere adkomstveg til Grytten kraftanlegg, sammen med andre ivrige naturvernere: De mente at landets høyeste foss – i Mardalen – var mye mer verdt – som natur – enn den elektriske kraften som kunne produseres der. Med mye «bråk» også om flere andre vannkraftprosjekter, ble det politisk nødvendig å bremse ned vannkraftutbyggingen. I tidsrommet 1973-93 ble det vedtatt 4 verneplaner for vassdrag, samt en temmelig restriktiv Samlet Plan for de andre vassdragene. Dermed ble det aktuelt å supplere vannkraften med både gasskraft og vindkraft.

«Kraftsosialismen» i etterkrigstida var lønnsom når det gjaldt vannkraftverk og aluminiumsverk, takket være gode naturgitte forutsetninger. Da Ekofiskfeltet så ut til å bli «gullgruve» for et amerikansk oljeselskap, ble oppbygging av nasjonalt og helst statlig oljeselskap stor politisk sak. Statoil ble nok favorisert, med tildeling av Nordsjø-blokker som var gunstige for leting etter og utvinning av olje. Også utenlandske oljeselskap ble tildelt store deler av kontinentalsokkelen, så favoriseringen av Statoil ble lite synlig. Med «raus» utdeling av blokker, ble det opp til oljeselskapene å bestemme både letetempo og utvinningstempo: Det er svært vanskelig for politikerne å si nei til feltutbygging som gir mange oppdrag til viktig ny industri, og deretter skaffer mye penger til statskassen.

Selv for daværende finansminister Per Kleppe og andre ledende økonomer var det lenge vanskelig å «håndtere» oljepenger: At disse pengene kom til statskassen som skatt på «inntekt» – med svært høy prosentsats – bidro vel til at de ble oppfattet som noenlunde ordinær statsinntekt. Raus motkonjunkturpolitikk i 70-åra ble finansiert med statslån. De ble nedbetalt tidlig i 80-åra, da oljeprisen var temmelig høy. Midt i 80-åra raste oljeprisen langt nedover, så da ville det vært «kjekt å ha» et oljefond «i bakhånd».

Det ble omsider klart at oljen – og gassen – er naturkapital så lenge den ligger nede i sokkelen, og blir finanskapital når den tas opp og selges. Da ble det teoretisk mulighet for bedre forvaltning av både denne naturkapitalen og denne finanskapitalen; men da var det som nevnt lagt opp til høyt utvinningstempo. Også oljeprisraset midt i 80-åra bidro til høyt utvinningstempo, med at noen økonomer og politikere fikk for seg at global overproduksjon av olje kunne bli varig tilstand, og at mye av oljen i norsk sokkel da ville bli verdiløs. I så fall hastet det å «transformere» mest mulig av naturkapitalen i sokkelen til finanskapital, når det var mulig.

På Heidrunfeltet utenfor Trøndelag ble det funnet olje, og mye gass som ville komme opp sammen med den. Da måtte det finnes en løsning for gassen, for å unngå avbrenning i fakler og med det stor energisløsing. Det ble valgt gassrørledning sørover helt til Tjeldbergodden, i stedet for like lang ledning inn mot Trondheim, eller noe kortere ledning inn til kysten nær Namsos. På Tjeldbergodden ble det valgt metanolverk. Antakelig fordi det krevde mindre tid til saksbehandling og bygging enn gasskraftverk og da nødvendige nye kraftledninger. Dette ble eksempel på at hastverk ofte også blir lastverk, med at det noen år senere ble betydelig kraftunderskudd i den landsdelen, som kunne vært unngått med gasskraftverk f. eks. nær Trondheim.

At digre stålkonstruksjoner langt utenfor kysten kan ta opp enorme mengder olje og gass fra dypt nede i kontinentalsokkelen er et eventyr, både teknisk og økonomisk sett. Dette «eventyret» har også en «mørk» side. En ny konstruksjon ble godkjent for bruk langt ute i Nordsjøen, og ble tatt i bruk som boligplattform med navnet Alexander Kielland. At både dette og katastrofen skjedde kan forklares med at det ikke var tid til utprøving av liten modell av denne konstruksjonen i bølgebasseng. Slik utprøving ville nok vist at femkantet flytende konstruksjon ikke tåler store bølger. En konstruksjon med 6 i stedet for 5 tykke bæresøyler opp fra flytetanker nede i vannet ville vel «overlevd» stormene ute i Nordsjøen?

Annonse

«Drivhuseffekten» og «global oppvarming» kom opp som utfordring og verdensproblem, samtidig med at Norge ble oljeland. Norske politikere forholdt seg til dette med et prinsippvedtak om at naturgass ikke skulle brennes i fakler ute på feltene. I praksis ble det mange unntak fra denne regelen. Oljeselskapene fikk starte opp oljeutvinning på nye felt før de kunne ta vare på gassen som kom opp sammen med oljen. Også dette er eksempler på at hastverk ofte blir lastverk!

Stor CO2-avgift ville vært det mest effektive tiltaket mot store CO2-utslipp. Slik avgift ville «ramme» kull hardere enn olje, og olje hardere enn naturgass. Så langt har det manglet politisk vilje til å bruke dette effektive økonomiske virkemidlet, særlig i USA men også i mange andre land. Utslippskvoter som kan kjøpes og selges er et langt mindre effektivt tiltak, særlig så lenge stor andel av CO2-utslippene da er gratis. Et drastisk og egentlig desperat tredje alternativ er å sette et «tak» for opphopingen av CO2 i atmosfæren, og følge opp det med politiske vedtak om at forekomster av særlig kull men også olje ikke skal tas opp. Hvis oljeletingen stanser blir det også færre funn av naturgass. Da må også naturgass erstattes med «ny» energi, på lengre sikt.

Høyt utvinningstempo ble som nevnt konsekvens av at norske politikere i praksis overlot forvaltningen av store deler av kontinentalsokkelen til oljeselskapene. Dette tempoet «forsvares» med at utvinning forårsaker mindre CO2-utslipp på norsk sokkel enn andre steder. Det kan også hevdes at høyt norsk utvinningstempo bidrar litt til «lav» oljepris på verdensmarkedet og «høyt» globalt oljeforbruk. Det er rimelig å anta at denne negative utslipps-virkningen av høyt utvinningstempo er vel så stor som den positive virkningen av moderate CO2-utslipp fra utvinning her.

En historiker har karakterisert «oljeeventyret» som «parentes i Norgeshistorien», og kommer nok til å få rett. Dette til tross for at «vi» i senere år har bygd opp et digert oljefond som vi kaller pensjonsfond: «Vi» har også «bygd opp» noe høyere kostnadsnivå her enn i mange andre land, i oljerikdommens tid. Dermed blir det nok noe vanskeligere å omstille nasjonaløkonomien bort fra mye olje, enn det var å omstille den til det. Det som allerede er klart, er at vi blir enda mer avhengige av andre næringer som har naturgitte fordeler i dette landet, når olje- og gassutvinningen må trappes ned. Dette vil gjelde uansett om slik nedtrapping vil skyldes mye hardere utslippsrestriksjoner heretter enn hittil, eller rett og slett at gjenværende olje og gass i gamle og nye felt blir for dyr å ta opp.

Som antydet her er viktig forutsetning for et nytt tidsskifte nå på plass: At «drivhuseffekten» eksisterer er nå bevist med stort antall temperaturmålinger. Da er det også klart at opphopingen av klima-gassen CO2 i atmosfæren ikke kan fortsette som nå i «resten av» dette århundret. Alternativene er da enten å skille ut og deponere CO2 når «fossil» energi brukes, eller å legge om fra «fossil» til annen energi, som bør være utslippsfri og helst også fornybar. CO2-håndtering har så langt vist seg å være både krevende teknisk sett og dyr, så energiomlegging ligger klart best an nå.

Den største utfordringen med energiomlegging er at sol- og vindkraft blir temmelig ujevne og upålitelige som energiforsyning, så mye slik energi må lagres. Med temmelig store behov for mobil energilagring i bl. a. biler, bør relativt sjeldne metaller som litium og kobolt reserveres for det. Med eller uten slik reservering er det pumpekraftverk med høytliggende vannmagasin, som synes å være den mest aktuelle metoden, for lagring av sol- og vindkraft til strømnettet og for vanlig forbruk.

Det var som nevnt gode naturgitte forutsetninger for vannkraftutbygging i dette landet. Den beste – sammenlignet med andre land – var mange høytliggende sjøer, og dermed mulighet for lagring av mye vann fra sommer- til vinterperioder. Tunneler og kraftstasjoner er dimensjonerte for nasjonale behov, og har liten ledig kapasitet. Eksisterende magasiner kan brukes som lager også for vann som kan pumpes opp når det er sterk vind og overproduksjon av vindkraft i andre Nordsjøland, og med det skaffe vann til ekstra kraftproduksjon, når det er svak vind og liten produksjon av vindkraft i andre Nordsjøland. Dette vil kreve store investeringer i nye pumpekraftverk, ved siden av eksisterende kraftverk i vassdrag som er utbygde for kraftproduksjon.

Hvis utslippsreduksjoner er hastesak, så er også lagring av sol- og vindenergi det. Våre etterkommere vil vel laste oss, hvis vi nøler lenge med å bygge pumpekraftverk og legge flere store kraftkabler fra/til andre Nordsjøland.

Neste artikkel

To kraftselskap vil danne det største kraftkonsernet i landet