Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Handelskrigen gir utfordringer for matnæringa

Det er lite som tilsier at verden går mot mer proteksjonisme.

G7-lederne, med blant annet Angela Merkel, Donald Trump og Justin Trudeau møttes tidligere i juni til møte i Canada. Foto_ Sean Kilpatrick / The Canadian Press / AP / NTB scanpix
G7-lederne, med blant annet Angela Merkel, Donald Trump og Justin Trudeau møttes tidligere i juni til møte i Canada. Foto_ Sean Kilpatrick / The Canadian Press / AP / NTB scanpix

Mer bruk av toll i internasjonal varehandel bidrar kanskje til å redusere kritikken mot norsk toll på jordbruksprodukter. Men utviklingen i internasjonal handelspolitikk kan bli svært krevende for jordbruket og matindustrien.

Donald Trump har yppet til handelskrig mot resten av verden. Han har gått fullstendig lei av å forhandle med Canada, Mexico, EU, Japan og Kina. Han får nemlig ikke fullt gjennomslag for krav som skal gi økt salg av «made in America»-produkter i resten av verden og redusert import av utenlandske produkter til USA.

Resultatet er krig med toll som våpen. Under Trumps ledelse blir USA gjerne framstilt som proteksjonistisk. Det er sant i den forstand at presidenten vil verne om industri som sliter med utenlandske konkurrenter, og begrunner det med at importen truer rikets sikkerhet.

Derfor er Donald Trump tydelig på at et av målene er å få andre land til å fjerne toll på amerikanske jordbruksprodukter.

Men vel så viktig er at USA ønsker å selge mer av sine produkter til andre land. Dette er sentralt i alle land sin handelspolitikk. Det er et mål å øke eksporten av de varene og tjenestene de har grunnlag for å produsere mere av. Det som er annerledes med USA nå er at presidenten bruker helt andre virkemidler enn det vi er vant til og at Trump gir blaffen i gjeldende internasjonale regler og i folkeskikk.

Vi hører mest om toll på stål, aluminium og biler. Men jordbruksprodukter står også sentralt i handelskrigen. USA har enorm jordbruksproduksjon og er verdens nest største eksportør av jordbruksvarer, bare overgått av EU. Derfor er Donald Trump tydelig på at et av målene er å få andre land til å fjerne toll på amerikanske jordbruksprodukter.

Den amerikanske presidenten er også enda mer aggressiv enn sine forgjengere i angrepene mot land i Europa som ikke tillater innførsel av amerikanske GMO-produkter eller kjøtt som er produsert med bruk av veksthormoner.

Betydningen av jordbruket som eksportnæring i USA har imidlertid ført til at EU og Kina har gjengjeldt de amerikanske tiltakene ved å ilegge toll på amerikanske jordbruksprodukter. Produsenter av svin, soyabønner og peanøtter rammes nå hardt. Dette svir for USA, og kan bidra til at handelskrigen blir kortvarig.

USA sin alenegang har resultert i at resten av verden nå står mer samlet, og ført til økt oppslutning om frihandel. Paradoksalt nok har Donald Trump bidratt til at EU har blitt mer samlet og samstemt i utenriks- og handelspolitikken. Dette er jo stikk motsatt av hva han hadde som mål. EU ønsker nå, i likhet med Kina, å benytte seg av det vakuumet som er oppstått etter at USA abdiserte som et globalt handelspolitisk lokomotiv.

Jeg mener det derfor er lite som tilsier at verden går mot mer proteksjonisme. Det er mer som tyder på en fortsatt liberalisering av verdenshandelen. Handelskrigen gjør det imidlertid mer usikkert hvor fort det går, og hvordan liberaliseringen vil arte seg.

Norge og majoriteten av verdens land har i flere tiår jobbet for felles globale kjøreregler i handelspolitikken. Globale handelsavtaler i regi av Verdens handelsorganisasjon (WTO) har vært virkemiddelet. Det globale samarbeidet har nå brutt sammen. Alternativet som blir stadig mer utbredt er bilaterale avtaler mellom to land eller grupper av land.

I bilaterale forhandlinger betyr størrelsen og musklene til de som forhandler mer enn når alle verdens land sitter rundt forhandlingsbordet. I bilaterale prosesser er det den sterkestes rett som gjelder. De små nasjonene, som Norge, har gjennomgående mer å hente i globale forhandlinger hvor de kan samarbeide med andre land som har de samme interessene.

For matindustrien i lille Norge er det ekstra utfordrende at EU, USA, Brasil og andre mektige handelsnasjoner har jordbruksprodukter så høyt på dagsorden i handelspolitikken, samtidig som Norge har betydelige handelsambisjoner på andre områder enn jordbruksprodukter.

Derfor er utviklingen mot stadig flere bilaterale frihandelsavtaler en betydelig utfordring for den jordbruksbaserte matnæringa i Norge. Et faresignal i så måte er den skepsisen som blir stadig tydeligere i jordbruksmiljøene i EU mot den bilaterale utviklingen.

EU-jordbruket er generelt mer konkurransekraftig enn det norske, og produsentene i EU selger stadig mer av sine produkter på verdensmarkedet. Problemet for EU-bøndene er at det nå er store jordbrukseksportører som Brasil, Argentina, New Zealand og Australia det forhandles med. Dette er produsenter som er enda mer konkurransedyktige enn dem selv.

Norske myndigheter går helst i fotsporene til EU, fordi de vil ha like gode handelsbetingelser som andre land i Europa. Dette er ikke en lystig utvikling for næringa her hjemme. For norsk jordbruk og norsk matindustri vil det derfor være en fordel hvis den pågående handelskrigen ikke resulterer i at det globale samarbeidet kjøres i grøfta for godt.

Neste artikkel

Politiker frykter for naturen og landbruket på kjent ferieøy – EU vil ha raskere bygging