Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et lappeteppe av fylker

1. januar 2020 vil Norge få en ny fylkesinndeling, men fortsatt vil det være et lappeteppe!

Nord- og Sør-Trøndelag ble ett fylke ved årsskiftet. Følger flere sammenslåinger? Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Om vel ett år vil Stortingets beslutninger om den nye fylkesinndelingen, tre i kraft.

For folk flest er dette en situasjon som til daglig ikke opptar dem så mye. Men for dem som til nå har hatt sin daglige virksomhet i fylkeskommuner og statlige regionale institusjoner, blir situasjonen en annen på grunn av endringene i arbeidssteder og nye funksjoner.

Siden det pågår til dels heftige diskusjoner om Stortingets vedtak om endringer i fylkesinndelingen, kan det være av interesse å se fylkesutviklingen i et historisk perspektiv.

Ved forordning av 1. februar 1662 ble det bestemt at det gamle begrepet len skulle erstattes med det nye tyske begrepet amt, og i 1671 ble Norge delt i følgende fire hovedamter: Akershus hovedamt, Kristiansand hovedamt, Bergenhus hovedamt og Trondhjems hovedamt.

Denne inndelingen med fire hovedamt kom til å bestå stort sett uendret gjennom hele enevoldstiden. Etter hvert ble det opprettet 19 fylker slik vi har det i dag.

Fra 1940-årene og fram til i dag har det ved flere ganger vært foreslått at antallet fylker burde reduseres.

Under andre verdenskrig foreslo Fredrik Prytz, som var fylkesmann i Sør-Trøndelag, å redusere antallet fylker til åtte. Prytz foreslo også å innlemme bykommunene i fylkeskommunene.

Den sterke utviklingen av kommunikasjoner og utbyggingen av næringslivet hadde medført store endringer i samfunnsstrukturen. Etter regjeringens mening var det derfor nødvendig å se nærmere på om fylkene dannet naturlige administrative enheter.

I 1961 nedsatte regjeringen Gerhardsen en komité ledet av pensjonert fylkesmann Hans Gabrielsen (Oppland) til å utrede spørsmålet om revisjon av fylkesinndelingen og eventuelt komme med forslag til endringer

Fylkesinndelingskomiteen, eller Gabrielsen-komiteen som den ble kalt, avga sin utredning i 1965, der flertallet mente at tiden ennå ikke var inne til en alminnelig og omfattende revisjon av fylkesinndelingen. Mindretallet ville etablere landsdelsfylker med en gang.

Saken kom opp i Stortinget i 1971, men den førte ikke til endringer i fylkesinndelingen. Stortinget ville vente, siden forslag til reformer i lokalforvaltningen var under behandling på den tiden.

«Utvalget for evaluering av kommune- og fylkesinndelingen, ledet av fylkesmann Ragnar Christiansen, ble oppnevnt av regjeringen Brundtland i 1988. Christiansen-utvalget la fram sin innstilling «Kommune – og fylkesinndeling i et Norge i utvikling» i 1992.

At Oppland og Hedmark igjen kunne bli til ett fylke, slik det var fram til 1781, og med Hamar bispedømmes grenser, er etter min oppfatning en god geografisk løsning.

Annonse

Basert på utvalgsinnstillingen, sendte Kommunal- og regionaldepartementet på høring et utkast til en ny lov om endring av kommune- og fylkesinndelingen. I høringsnotatet viste departementet til at Stortingets flertall i 1995 la til grunn at kommuner ikke skulle sluttes sammen mot sin vilje, og formulerte da følgende: Regjeringen vurderer dette som et grunnleggende prinsipp, og vil følge dette ved praktiseringen av loven.

Stortinget skulle, ifølge forslaget fra utvalget, avgjøre alle saker som angikk sammenslutning og deling av fylker, og dessuten alle saker der de berørte kommuner var uenige. Når kommuner var enige om endring av kommunegrenser, da kunne sakene avgjøres av regjeringen.

Stortinget fattet ingen ny lov, men ba om at det ble utarbeidet en stortingsmelding om saken – noe som ble gjort.

At Oppland og Hedmark igjen kunne bli til ett fylke, slik det var fram til 1781, og med Hamar bispedømmes grenser, er etter min oppfatning en god geografisk løsning.

Biskopen i Borg bispedømme, Atle Sommerfeldt, kommenterte forslaget om felles fylkes- og fylkesgrenser slik:

• Inndelingen av bispedømmene er i hovedsak ganske god.

• Det er geografisk fornuftig og et tilstrekkelig stort nivå til å tenke synergier.

• Bispedømmenes navn reflekterer historiske tradisjoner og kan veilede oss tilbake til historiske røtter som kan være viktig.

• Flere av dem, som Borg, Tunsberg og Nidaros har navn som strekker seg tusen år tilbake i tid.

Hverken Høyre eller Fremskrittspartiet ønsket tre forvaltningsnivåer, men i 2014 ble det enighet mellom partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre om at fylkene skulle bestå og at antallet fylker skulle reduseres. Oppgavefordelingen skulle departementet komme nærmere tilbake til. Opposisjonspartiene, og da særlig Ap og Sp, ville beholde fylkeskommunen som et politisk forvaltningsorgan, og da med oppgaver som den enkelte fylkeskommune skulle ivareta.

Det kan synes som om regjeringens forarbeid og stortingsflertallet har vært mer interessert i fylkesgrenser enn oppgaveoverføring til de nye fylkeskommuner.

Organ som de statlige politidistrikter, regionale helseforetak, kriminalomsorgen, toll- og Nav-regioner samt fylkesmannsembetene er godt ivaretatt i forarbeidet og som sådan inngår i Stortingets flertalls vedtak. Det er derfor et nærliggende spørsmål om Kommunal- og moderniseringsdepartementet har vært opptatt av at det statlige embetsverk skulle bestå og videreutvikles.

Da Stortinget behandlet «Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen» i 1975, ble oppgavefordelingen mellom kommunene, fylkeskommunene og staten, lagt til grunn for reformene. Tilsvarende behandlingsopplegg burde vært fulgt ved den nåværende reformendring. På den måten ville en også kunne fått fram de distriktspolitiske oppgaver og fylkespolitiske beslutninger basert på demokratisk nærhet og lokalkunnskap

Konklusjon må derfor bli at prosessen i regionreformen denne gangen har vært en toppstyrt prosess hvor det ikke har vært lyttet til folkeviljen i nevneverdig grad.

Regjeringens og stortingsflertallets innstilling og vedtak som forutsettes iverksatt 1. januar 2020, har som ventet, møtt sterk motstand i Finnmark og i Østfold. Om ikke motstanden er like stor i Østfold, er det all grunn til å se nærmere på mulighetene for regionale tilpasninger når Stortinget skal behandle forslag om oppgavefordelingen mellom de lokale, regionale og nasjonale myndigheter.

Neste artikkel

Tollvernet: Å rette baker for smed