Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dyrene må få dekket sine naturlige behov

Som forbrukere er det mange av oss som i dag etterspør bedre dyrevelferd og er opptatt av hvordan dyrene, som maten kommer fra, lever.

I det fri: Utegang i naturen kan redusere sykdom for kuene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hilde Lysengen Havro

I kronikken «Unyansert om dyrevelferd» i Nationen 27. april viser Cecilie Sørli til et debattinnlegg med tittel “Følelser og dyrevelferd”, skrevet av Siri Standal og Hans Petter Berg.

I debattinnlegget etterlyser forfatterne mer empati og medfølelse for produksjonsdyrene. De reagerer blant flere ting, på at båskyr tvinges til å føde en kalv i året og at burhøns holdes innestengt i bur, og ønsker at dyrene skal få leve et bedre og mer naturlig liv.

Cecilie Sørli svarer i kronikken med at dyr som lever fritt ute i naturen får én kalv i året. Hun mener av den grunn at det er paradoksalt å kritisere at båskyr tvinges til å føde en kalv i året og samtidig hevde at husdyrholdet ikke tar hensyn til dyrenes naturlige adferd.

Kua er fra naturens side skapt til å være sammen med kalven sin og utøve morsomsorg, og kalven skapt til å die moren. I dagens melkeproduksjon tas de fleste kalvene fra mødrene kort tid etter fødselen og settes alene i en liten boks. Dagens melkebønder fratar da dyrene mulighet til naturlig adferd og samvær. Det er slik sett ikke noen motsetning i uttalelsene i leserinnlegget, som Sørli mener.

Kritikken til mange forbrukere som har omsorg for dyr, går ikke bare på at kua insemineres hvert år, men også at kalven tas fra henne, og at kuene lever innestengt det meste av året, mange fastbundet i et båsfjøs.

På Grøndalen gård i Nes i Akershus får melkeku og kalv være sammen de første månedene av livet, og kalven die moren fritt. Dyrene kan gå ut og inn av fjøset som de selv vil, hele året. Disse dyrene har et liv som er verd å leve. Det har ikke på samme vis en ku som fratas kalven like etter fødselen; når sinnet og kroppen hennes er forberedt på å gi kalven morsomsorg, og juret hennes fylt av melk til kalven.

Sørli skriver videre at frie dyr på beite med mulighet til utegang kan bli skye for mennesker, være vanskelig å holde tilsyn med, og påføres mer sykdom som følge av vær og søle.

Kuene på Grøndalen gård som tilbringer det meste av dagen ute i naturen, er imøtekommende og trygge på mennesker, også på folk som besøker gården og som de møter for første gang. Bønder som praktiserer god dyrevelferd ved blant annet å tilbringe tid sammen med dyrene, og snakke vennlig og rolig til dem, får ofte trygge og fine dyr.

Hvorvidt dyr blir skye eller ikke har med bondens omgang med dyrene å gjøre, ikke utegang. Tilsynet med dyrene kan også være lett. Men det forutsetter at bonden er villig til å gå over lengre strekninger på dager hvor kuflokken har tatt en tur bort fra gården.

Utegang kan redusere sykdom. På Grøndalen gård er dyrene friske. Om vinteren går kuene ute i snøen. Klauvene deres kan også bli våte i fuktig vær andre deler av året. Det er ikke naturen som påfører dyrene sykdom, men den høye dyretettheten i mange av dagens driftsbygninger som skaper stort smittepress. Det er heller ikke snø og fuktig terreng som påfører kuer smertefulle klauvsykdommer, men all gjødselen som dyrene daglig går rundt i når de holdes innestengt i fjøset det meste av året.

I dagens melkeproduksjon tas de fleste kalvene fra mødrene kort tid etter fødselen.

Annonse

Jo mer driftsformene fjerner seg fra dyrenes naturlige miljø og medfødte behov, jo mer sykdom og lidelse påføres dyrene.

Sørli formidler videre i kronikken at burhøns og andre produksjonsdyr har det bra i Norge. Hun avslutter med å skrive at Norge har en av verdens strengeste lover om dyrevelferd, og at man av den grunn kan kjøpe norske egg, meieriprodukter og kjøtt med god samvittighet.

Argumentet er spesielt. Å ha en dyrevelferdslov er ikke ensbetydende med at forskriftene i loven overholdes. Om produksjonsdyrene i Norge hadde blitt behandlet godt og med respekt, slik loven sier, ville ikke reaksjonen til mange av dagens forbrukere vært så stor som den er.

Det er ikke bare dyrevernere som reagerer på dagens produksjonsformer. Kunder fra vestkanten med høye årsinntekter som velger økologiske egg og Stangekylling i Meny-butikken, gjør det også bevisst, ut ifra et etisk synspunkt.

Som forbrukere er det mange av oss som i dag etterspør bedre dyrevelferd og er opptatt av hvordan dyrene, som maten kommer fra, lever. Dette er en realitet og viktig å ta på alvor. Det er en årsak til at Norgesgruppen og Rema 1000 vektlegger bedre dyrevelferd i sortimentet sitt.

Etterspørselen etter mat fra dyr som får leve et verdig og meningsfullt liv, vil også øke i årene som kommer, etter hvert som befolkningen får mer innsikt i hvordan produksjonsdyrene i Norge behandles og lever.

Å gå over fra burhøns til store flokker med frittgående høns er ikke nok. Høner er fra naturens side skapt til å leve i mindre flokker, ruge på eggene og være mor for kyllingene sine. Dette er et av flere temaer som jeg tar opp i boken jeg har skrevet med tittel «Om dyrene kunne snakke» som omhandler produksjonsdyrenes liv i Norge.

Først når dyrene som brukes til matproduksjon får dekket sine naturlige og medfødte behov, kan vi snakke om god dyrevelferd.

Neste artikkel

Direct Action Everywhere Norge: Historieløst av Nationens Hans Bårdsgård om veganere