Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Demokrati, respekt og servilitet

Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen?

Nei: Fra årsmøtet i Finnmark Ap som sa nei til avtalen om sammenslåing med Finnmark og Troms. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne. Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre.

Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.

De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen. Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi.

Når til og med Frp i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold. Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres.

Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et stortingsvedtak og således en fare for demokratiet. Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet?

Annonse

Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord. Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.

Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota. Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.

I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt. Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep. «Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?» Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?

En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.

Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden, konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter. Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.

Neste artikkel

Nytt lovforslag skal tvinge Finnmark til fusjon