Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Brev til Erna fra en skuffa pelsdyrbonde

Kan du svare meg på en ting, Erna? Hvorfor er det nødvendig å legge oss ned nå?

Satsa: Jeg har satt all fritid til side for å skape min egen arbeidsplass i kommunen der jeg bor, skriver pelsdyrbonde Espen Breivik. Foto: Siri Juell Rasmussen

Jeg er en kar på 27 år. For ett år siden tok jeg over drifta av pelsdyrgården til bestefaren min, som var den som starta med pelsdyr. Der har jeg skapt oss en levevei gjennom oppdrett av mink og rev.

På gården jeg er oppvokst har vi seks ammekyr og driver kjøttproduksjon. Der kan jeg ha en drift på ca. 20 ammekyr ut fra størrelse på gården.

For å kunne holde på med gårdsdrift, var planen å ha 20 ammekyr pluss oppdrett av mink og rev.

Alle vet at å livnære seg på 20 ammekyr blir ikke det store. Derfor er kombinasjon av det og pelsdyr fremtiden for denne gården. Men slik dere opptrer legger dere ned nok et gårdsbruk.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å kunne ta over familiegarden. Å ta over en gård handler om mer enn bare å bli sjef i eget hus. Det handler om å forplikte seg til å videreføre en arv, kunnskap, tradisjon, historie og erfaring. Om å føre videre arbeid og slit som generasjoner har lagt ned for å skape et livsgrunnlag for seg selv og oss som kommer etter.

Med et pennestrøk tok du livsgrunnlaget fra meg, Erna. Og satt strek over det arbeidet generasjoner har lagt ned.

For ett år siden var dere tøffe politikere. Turte å se på en utskjelt næring med åpne øyne, fokusere på fakta fremfor følelser om hva som faktisk skjer på norske pelsdyrgårder. Stortingets vedtak ga oss endelig mulighet til å se framover etter mange års kamp for livet. Endelig kunne vi planlegge for framtida, investere og ta igjen det tapte vedlikeholdet. Bestefars livsverk skulle bli mitt levebrød, og sikre min familie. Du ga meg håp.

Med et pennestrøk tok du håpet vekk fra oss, Erna. Drømmen er lagt i grus.

Å jobbe med dyr er ikke en vanlig jobb. I fire år har jeg jobba dobbelt for å forsørge familien, i full jobb både i og utenfor pelsdyrgården. Pelsdyrfaget er krevende. Takket være hardt arbeid har jeg nå to årsverk basert på produksjon av mink og rev.

Jeg har satt all fritid til side for å skape min egen arbeidsplass i kommunen der jeg bor. Jeg har med nød og neppe berget forholdet til samboeren min for å få dette til. Nå hadde jeg engasjert kompetanse fra Danmark for å bygge ut drifta av gården, med mer mink. Vedtaket fra Stortinget ga oss forutsigbarhet til å satse. Forutsigbarhet til å fornye, ta opp lån og å slå oss til ro hjemme.

Med et pennestrøk tok du forutsigbarheten vekk fra oss, Erna. Roen er borte.

Du har aldri stått i en pelsdyrgård grytidlig om morgenen for å se til dyra.

Annonse

Men det er jo noen ting man som virkelig lurer på. Er ikke en avtale i Stortinget verd noe? En 10 år lang demokratisk debatt og utredning resulterte i et vedtak mellom fire partier om at pelsdyrnæringa skulle få en bærekraftig framtid. Dette var for et år siden. Hvordan kan Høyre og Fremskrittspartiet, som begge er store partier, plutselig skifte mening om et viktig tema uten å engang å diskutere internt? Hvem i all verden tror dere vil satse på noe som helst i Norge, når dere som styrer ikke er til å stole på?

Vi var naive og trodde du var til å stole på, Erna. Stemte til og med på deg ved sist valg, som takk for hjelpa i fjor. Det kosta meg nesten jobben.

Erna, du har aldri stått i en pelsdyrgård grytidlig om morgenen eller under måneskinn seint en kveld for å se til dyra. Aldri kjørt runde med en fôrtraktor. Aldri lytta etter nyfødte minkvalper eller varma dem i henda når natta er for kald.

Du har aldri stått ute i vinternatta for å sikre tak, vegger og dyr når det stormer som verst. Du har aldri skapt en arbeidsplass i en landbruksnæring som konkurrerer og tjener penger på verdensmarkedet. Likevel uttaler du seg så sikkert om innholdet i jobben min, og at den ikke er god nok for landet vårt. Jeg tror ikke du aner hvor urettferdig det føles. Et dolkestøt for oss som vil bygge landet videre. Vi som vil skape verdier og sikre at det bor folk i hele landet.

Vi pelsdyrbønder har måttet tåle mye juling og dritt. Aktivister som vrir og vrenger på alt vi sier, går i tog og fremstiller oss som satan selv. Har noen av dem tenkt på at også vi er ganske vanlige folk, ikke så ulike dem selv? Vi er glad i dyra våre. Tro ikke noe annet. Det er livet vårt. Jeg bestrider ikke at motstanderne våre er opptatt av dyr, men ikke gjør meg til noe annet.

Alle kan gjøre feil, sier man visst. Likevel blir våre feil alltid fremstilt som mye verre enn alle andres feil. Et skadet pelsdyr er verre enn hundre skadde griser eller tusen skadde kyllinger. Det gjør vondt å se på TV at «eksperter» juger om dyreholdet vårt. Heldigvis har vi som steller med dyra alltid hatt en trøst i fjøset. Det gjør godt å jobbe med friske og fine dyr.

Når du er så pressa og føler deg så mobba som vi har følt oss blir du ekstra opptatt av hvem som er de ekte vennene dine. De som ikke vender deg ryggen og som stiller opp selv når det trøkker på. Vi trodde du var en sånn, Erna. Selv om mine skattepenger betale di lønn, dolker du meg i ryggen.

Driver man med husdyr veit man at den verste lyden av alle, det er lyden av stillhet. Nå er det jævlig stille. Orker ikke tenke på den dagen det skal bli helt stille. Bare fordi du, Erna, skulle få bitte litt mer makt.

Kan du svare meg på en ting, Erna? Hvorfor er det nødvendig å legge oss ned nå?

Jeg er så skuffa, sint og helt i utslitt av at dere kan holde på sånn med folk. Det er en hån mot folk og oss som lever her i distriktene.

Neste artikkel

Har brukt over hundre millioner for å få flere elever til landbruksfagene