Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bransjen må ta ansvaret selv

Det trenger ikke gå med norske svinebønder som det gjorde med pelsdyrnæringen. Men da må næringen endre kurs, og kritikk tas på alvor.

På lederplass 7. juni hevder Nationen at 1) pelsdyrforbudet er et resultat av en uklok politisk prosess og at 2) forbudet gir dyrevernere lillefingeren. Nå vil de ha hele hånden (i første omgang skal de ta svinenæringen.) Teksten bygger på logiske brister, basert på falske premisser.

1: Pelsdyrnæringen blir selvsagt ikke borte på grunn av en politisk prosess. Den blir borte fordi samfunnet er mer åpent og inkluderende enn før. I tråd med den endringen oppstår også endringer i nordmenns behov. Behovet for pels er ikke lenger viktigere enn dyras behov: Folk vet mer om dyrs lidelse, og har mindre lyst på pels. Når den verdiendringen er på plass, kommer lovverket etter. Våre politikere representerer folkeviljen. Pelsdyrnæringens tid er forbi, og den kommer ikke tilbake. Tankegods endres. Både pels og fasttelefoner blir borte.

2: Svinenæringen og pelsdyrnæringen har de likhetstrekkene som næringen selv definerer. Jeløya-vedtaket var delvis resultat av at dyrerettighetsforkjempere pekte på problemer, og næringen ikke var lydhør. Men det var næringen selv som nektet at de hadde et problem. Da det ble pekt på dyras lidelse og manglende evne til å leve ut instinkter, svarte bransjen at de syntes dyra hadde det bra nok. Bransjen ønsket ikke dialog, selv om dyreverneres langsiktige bevissthetsarbeid var basert på fakta. På samme måte peker kritikken av svinenæringen på ekte utfordringer.

Likhetstrekkene har altså ikke noe med politikere eller dyrevenner å gjøre. Og nå endrer behovet vårt seg igjen: Stadig flere av oss ser at vårt kjøttkonsum må ned, og blir mer interesserte i produksjonsdyrs behov. Dyrevenner gjør selvsagt hva de kan for å opplyse og påvirke om det, men hvordan veien framover ser ut bestemmer faktisk produsentene selv. Vil bransjen være mer tilpasningsdyktig og løsningsorientert enn pelsdyrnæringen var? Lite tyder på det, men la oss håpe det endrer seg.

Akkurat nå gjennomfører dyrerettighetsaktivister en underskriftskampanje mot gassing av gris på norske slakterier. I løpet av de to første dagene hadde 3000 skrevet under kampanjen. Kampanjen vokser viralt, og blir delt på mange plattformer på nettet. Antallet underskrifter øker. I følge Samuel Rostøl, en av aktivistene bak kampanjen, ville en sånn respons vært umulig for bare et par år siden. Det har noe med kampanjens ryddighet å gjøre (den bygger på uttalelser fra Mattilsynet og det svenske landbruksuniversitetet, som kaller gassingen ”svært smertefull og stressende,” og ”svært angstfremkallende,” og at ”gassen brenner ved innånding.”) Men kampanjens eksplosive vekst har mest å gjøre med helt ny bevissthet om dyrs verdi.

Annonse

Bransjen må være progressiv og ligge foran vanlige folks krav til dyrevelferd.

Hvordan imøtegår bransjen (i dette tilfellet Nortura) kampanjen? Med stillhet. Debatten går i kommentarfeltene, og i stor grad mellom norske bønder og folk som sympatiserer med grisene. Bøndenes interesseorganisasjoner glimrer med sitt fravær. Norturas strategi er inntil videre å late som dette er uproblematisk, slik at det får så lite plass som mulig på store medieflater. Man kommuniserer gjennom reklamer fulle av glade dyr og møre koteletter, og snakker så lite man kan om kveling av griser.

I så måte har Nationens leder rett: Dette likner mye på pelsdyrnæringens selektive virkelighetsbilde. Men det kommer flere kampanjer, tuftet på fakta. Responsen vil fortsette å vokse. Det som har vært en god kortsiktig strategi (å late som kritikken ikke finnes) er livsfarlig på sikt. Når folks kunnskaper og omtanke for dyr vokser, ser mange at bildet bransjen framstiller er så forskjellig fra virkeligheten at en mediekrise blir uunngåelig. Bransjen må være progressiv og ligge foran vanlige folks krav til dyrevelferd.

Når blir dette så problematisk for bransjen at de kommuniserer et mer ærlig virkelighetsbilde til sine forbrukere? Hva skal til for at de ser at folk er like opptatt av at grisen har det bra, som de er av smaken av en saftig sommerkotelett? Er 10.000 underskrifter nok? 20.000? Jo lenger dialogen utsettes, jo større blir svinebransjens omdømmekrise.

At Nortura og Nationen mener deres meningsmotstandere er ekstreme, og reagerer på kritikken med lite annet enn et skuldertrekk, er som å se pelsdyrdebatten i reprise. ”Ekstremistenes” argumenter holder nemlig vann, og speiler stadig mer i holdningene til folk flest. Først når lederne for norsk husdyrhold blir mer ærlige kan de hjelpe bøndene med det nært forestående skiftet, gjennom pådriverarbeid og praktisk veiledning. Om skiftet utgjør et stort potensiale eller en stor trussel, bestemmer bransjen selv. Å stikke hodet i sanden er uansett en dårlig strategi, som fungerte dårlig i forrige runde.

Mattilsynet avdekket alvorlig vanskjøtsel i snitt hver fjerde dag i årets fire første måneder. Hver gang trekker Nortura et lettelsens sukk fordi det bare skjer ”unntaksvis.” Det er både naivt og uærlig. Men det er enda mer uærlig å skylde på dyrevernere og politikere for egen skadelige praksis.

Neste artikkel

Norun Haugen: – Dyrevelferdsprogrammet er bare pynt