Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bærekraftige gras- og beiteressurser

Norges viktigste bidra til å øke matproduksjonen i verden er å bruke de nasjonale arealressursene vi har.

Beiting: I et globalt perspektiv skal ingen undervurdere verdien av drøvtyggere som kan nyttiggjøre seg grasressursene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul Kleiven / NTB Scanpix
Beiting: I et globalt perspektiv skal ingen undervurdere verdien av drøvtyggere som kan nyttiggjøre seg grasressursene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul Kleiven / NTB Scanpix

FNs definisjon på bærekraftig matproduksjon kan sammenfattes som «en bærekraftig matproduksjon skal levere matsikkerhet og ernæring for alle uten å redusere muligheten for de kommende generasjoner til det samme».

FN anslår 9 milliarder mennesker på kloden innen 2050, og 60–70 prosent økt behov for mat, mens sannsynligheten er stor for at verdens matproduksjon svekkes på grunn av klimaendringer. Det oppfordres å sikre mat til egen befolkning, basert på lokalt ressursgrunnlag. Befolkningsveksten i Norge er høy, vi kan bli 6,6 millioner i 2050. Alle skal ha nok mat. Samtidig sier norske klimaforskere at utfordringene for norsk matproduksjon er underkommunisert.

Bærekraftig landbruk på «egne ressurser» innebærer at ethvert land må produsere mat ut fra egne klimatiske og arealmessige forutsetninger og samtidig ivareta jordvern, plantearter og husdyrraser. Naturgrunnlaget skal være minst like godt egnet til å produsere mat om 100 år som i dag. Rapporten «Økt matproduksjon på norske arealer» bekrefter at jordbruksareal, kjølig klima og jordsmonn legger klare begrensninger. Bare 1/3 av dyrka areal er velegnet til korndyrking.

Kornavlingene er viktige for selvforsyningsgrad og matsikkerhet. Mye av det som i dag blir brukt til fôrkorn kan benyttes direkte som menneskemat i en vanskelig forsyningssituasjon. Belgvekster kan dyrkes i større omfang enn nå på kornarealene, men kan ifølge bl.a. nevnte rapport kun dekke ca. 15 % av befolkningens proteinbehov. Import av planteprotein til menneskeføde er neppe mer bærekraftig enn soya til husdyr. I USA og Brasil, verdens største soyaprodusenter, er 80–90 prosent av avlingene genmodifisert for å tåle sprøytemidler. Dette reiser flere vanskelige problemstillinger knyttet til bærekraftig matproduksjon, bl.a. effekt av sprøytemidler på human helse.

Økt dyrking av grønnsaker, rotvekster og potet er mulig på grasarealene. En teoretisk økning i produksjon som gir en firedobling i forbruket av disse vekstene, vil likevel bare bidra med 10 prosent av daglig proteinbehov, og kreve kun ca. 14 prosent av de fulldyrka engarealene våre.

Regnskapet for planteprotein viser altså en bunnlinje med betydelig underskudd. Gjenværende arealressurser handler om gras på inn- og utmark. Disse representerer betydelige proteinreserver som kun kan foredles gjennom drøvtyggere til melk og kjøtt.

Utmark i skog og fjell utgjør hele 14 ganger dyrka arealet. Historisk er utmarkas rolle udiskutabel. Fôrressursene i utmark blir nå ofte bagatellisert, men er fortsatt viktige for over 2 millioner sau og storfe, og kan bety så mye som 30 prosent innspart vinterfôr. Bare halvparten av utmarksressursene er utnyttet. Gjengroing av kulturbeitene er negativt for biodiversiteten. 25–30 prosent av rødlisteartene finnes her.

«I et land der grasressursene dominerer, kan en bestand med drøvtyggere trygt kalles ‘matforsyningens oljefond’.»

Annonse

Reduksjon i storfeproduksjonen fokuseres jevnlig som klimatiltak uten realistiske alternativer som sikrer selvforsyningsgraden. Intet endrer det faktum at selvforsyning handler om hvor mye mat, samt fôr til husdyr som blir produsert på norske arealer. En videre nedgang i utnyttelse av gras- og beitearealene vil utvilsomt føre til økt importbehov av protein, enten som planteprotein til folk, svin og fjørfe, eller som økt import av kjøtt med høyere klimaavtrykk. Befolkningsveksten vil forsterke dette framover og selvforsyningsgraden reduseres ytterligere. En slik utvikling står i sterk motsetning til FNs mål om en økt, bærekraftig matproduksjon.

Det hevdes at fiskeressursene våre er en buffer som gjør at vi uansett klarer oss. På litt lengre sikt er det risikabelt å satse alt på dette ene kortet. Drøyt 30 prosent av verdens fiskebestand regnes som overbeskattet eller utfisket (FAO), og klimaendringer og forurensning påvirker havets økosystemer. Den norske oppdrettsnæringa bidrar lite på grunn av den svært høye importen av råvarer til fiskefôr fra andre lands jordbruksarealer.

Bagatellisering av usikkerheten som ligger i å fortsatt basere fiske- og husdyrproduksjonene på import av fôr, kan bli en feilvurdering med store konsekvenser. Det er udiskutabelt at drøvtyggerne, til tross for bruk av kraftfôr, har høyest andel norskprodusert fôr (80–96 prosent) på menyen, og kan produsere både melk og kjøtt utelukkende på gras hvis nødvendig. I et land der grasressursene dominerer, kan en bestand med drøvtyggere trygt kalles «matforsyningens oljefond».

Tap av husdyrgenetiske ressurser er en nasjonal og global trussel mot matsikkerheten, og bevaring ble nylig inkludert i FNs bærekraftsmål. Den norske storfebestanden er liten i internasjonal målestokk, men en verdifull genetisk ressurs globalt, med utstrakt eksport av husdyrgener. Nedgangen i bestanden av melkekyr bør derfor reverseres. Kombinert produksjon av melk og kjøtt er i tillegg en særdeles effektiv og klimavennlig matproduksjon, som bør få en større rolle framover.

Full utnyttelse av alle nasjonale arealressurser kan bidra til betydelig matsikkerhet og riktig ernæring for befolkningen. Gitt de framtidige utfordringene for matproduksjonen globalt, er en reduksjon i utnyttelsen av norske gras- og beiteressurser lite framtidsrettet og vil gi liten effekt som klimatiltak. Nasjonal matsikkerhet blir betydelig utfordret og det vil bli et økt behov for import av mat. I det globale perspektivet er dette ikke i samsvar med anbefalingene fra FN. Norges bidrag til å øke matproduksjonen i verden handler om å produsere mest mulig av vår egen mat basert på nasjonale arealressurser.

Neste artikkel

Russerne lar kua "beite" med VR-briller – håper det gir mer og bedre melk