Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Æ elske den forblåste plassen her»

Hvis man tar menneskers sterke tilknytning til sted på alvor, er det lett å skjønne hvorfor kommune- og fylkessammenslåing vekker sterke følelser og engasjement.

«Æ elske den forblåste plassen her». Slik starter sangen «Syvogtredve Fem» av Hekla Stålstrenga. Teksten av Ola Bremnes handler om hvordan vi mennesker elsker våre hjemplasser, «der vindan ikkje hindres ut av trær. Der himmelen er hard og grå som stein, å horisonten ikkje e for bein».

I de siste årene har det vært en stadig debatt rundt regjeringens kommune- og regionreform. Her har det vært spilt inn mange ulike perspektiver og synspunkter. Som geograf har jeg savnet perspektiver som tar for seg hvordan mennesket forholder og knytter seg til sted.

Geografifaget er opptatt av begrepet sted. Geografene Nina G. Berg og Britt Dale beskriver tre ulike syn på sted.

Den første måten er å se på sted som en bakgrunnsramme. Steder vurderes ut ifra hvilke lokaliseringsfordeler som tilgang på råvarer, infrastruktur og havneforhold, og arbeidskraft, til markedsforhold som tomteforhold, boligpriser og offentlig tjenestetilbud. Målet er en mest mulig objektiv beskrivelse av stedet for å forklare eksisterende lokaliseringsmønster og bosetting.

Den andre måten er å se på sted som opplevelse. Her vektlegges den indre, subjektive, opplevelsesmessige dimensjonen ved sted. I stedet for å betrakte stedet kun som en fysisk bakgrunnsramme, vill man avdekke hvordan ulike individer og grupper tolker og knytter seg til de områdene hvor de lever.

Steder kan dermed ikke eksistere uavhengig av menneskelig forståelse og erfaring.

Den tredje måten er å se på sted som sosial kontekst. Her er sted en slags møteplass hvor forskjellige individers hverdagsaktiviteter krysser hverandre i tid og rom. Stedet blir formet igjennom den sosial praksisen som skjer på stedet. Stedstilknytning blir derfor et kollektivt fenomen.

Annonse

Innen humanistisk geografi har to skoler hatt fokus på sted. Den fenomenologiske retningen ser på sted som opplevd fenomen. Geografisk rom blir sted først når individer forbinder noe med det, har et forhold til det, og tillegger det mening. Steder kan dermed ikke eksistere uavhengig av menneskelig forståelse og erfaring. Det er gjennom menneskers oppfatning, meningstilleggelse og gjenkjennelse at en del av det geografiske rommet blir til et sted.

Den eksistensielle retningen innebærer at det å føle tilknytning til et sted er et fundamentalt menneskelig behov. Stedstilknytning gir oss en grunnleggende følelse av trygghet og sikkerhet, og er viktig for oppbyggingen av vår selvidentitet. Stedet er det trygge, sikre utgangspunktet som vi orienterer oss i verden ut fra og ordner våre opplevelser av verden etter. Sted blir derfor en sentral dimensjon i vår tilværelse.

Hvis man tar menneskers sterke tilknytning til sted på alvor, er det lett å skjønne hvorfor kommune- og fylkessammenslåing vekker sterke følelser og engasjement. Endringer av hjemstedet vi har nært og kjært berører oss og gjør oss usikre på fremtiden.

Hvordan blir det i en ny kommune? Hvordan skal det nye fylket organiseres? Hva skjer med tjenestetilbud som skole, barnehage, helsetjenester og eldreomsorg på hjemplassen vår? Hvor skal beslutningene tas? Blir vi utkant i en ny storkommune eller et nytt storfylke? Er det kroken på døra for vår hjemplass? Utflytting, nedbygging og hus som står tomme?

Miljøfilosofen Glenn Albrecht bruker begrepet Solastalgia om en tilstand som oppstår når man tar inn over seg at stedet man bor på, og som man elsker, er under angrep. Sett opp mot menneskers usikre framtidsscenarioer gir politikernes argumenter om kommuners robusthet eller de nye regionenes «nye» oppgaver liten trøst og trygghet.

Etter som jeg ikke er statsviter skal jeg ikke si noe om beslutninger som kommer fra toppen og tres ned over hodet på folk. Eller hva folkeavstemninger som sier nei til sammenslåing lokalt og regionalt og ikke blir tatt på alvor sier om det norske demokratiet. Eller mangelen på demokrati og lokal selvråderett. Nei, det får jeg overlate statsviterne.

Målet mitt er bare å spille inn det menneskelige element i debatten rundt kommunesammenslåinger og regionreform. Jeg har dessverre ikke sett slike perspektiv spilt inn i debatten eller forklaringer på den folkelige motstanden i lokale og regionale folkeavstemminger.

Det er lett å avfeie folks sterke tilknytning til steder, kommuner og fylker som irrasjonelle følelser som politikere, Storting og regjering ikke kan ta hensyn til. Det er det greit å mene, men stedet vil likevel spille en viktig rolle i hvordan folk tenker og handler.

Vi vil elske vår forblåste hjemplass og kjempe for den så lenge det finnes håp og liv.

Neste artikkel

De kjørende klassers opprør